Den 9. desember åpner et minne- og læringssenter i tilknytning til Al-Noor moskeen.
Vi håper det blir et sted der folk bevisstgjøres den hatideologien som motiverte Philip Manshaus, og blir inspirert til holdningsarbeid mot rasisme og islamofobi.
Da Philip Manshaus gikk til angrep i Al-Noor moskeen, ropte han: «Jævler, dere skal ut av Norge». Med det tilkjennega han at muslimer ikke hører hjemme i Norge.
Kort tid før hadde han drept adoptivsøsteren fordi han mener det samme om fargede. Senere ble det avdekket at Manshaus over lengre tid hadde gitt uttrykk for slike etno-nasjonalistiske holdninger, uten at det var blitt satt inn tiltak for å korrigere ham.
[ Hva skal du gjøre når barnet ditt ikke vil på skolen? (+) ]
Det som tilsynelatende utløste at Manshaus omsatte holdning til handling, var at han noen dager før hadde lest Brenton Tarrants manifest. Tarrant sto bak angrepet mot to moskeer i New Zealand (49 drepte), og hans manifest er tuftet på forestillingen om «den store befolkningsutskiftingen» – som postulerer at hvite kristne utslettes av muslimske innvandrere.
Tarrants ideal er et monokulturelt samfunn, og på våpnene hans var «1683» inngravert. Dette er årstallet for slaget ved Wien, og signifikant i ytre høyres islamofobe verdensbilde. Slaget ble utkjempet mellom osmanske og polsk-tyske styrker, og beskrives ofte feilaktig som en religionskrig mellom kristendom og islam. Som idéhistoriker Dag Herbjørnsrud har anført, er sannheten at flere muslimer kjempet på polsk-tysk side og kristne på osmansk.
Det er verdt å merke seg at Jan Sobieski, som ledet de polsk-tyske styrkene og derfor heltedyrkes av høyreekstreme, ikke deler antimuslimers verdensbilde. Tvert imot sørget Sobieski for at det ble bygget moskeer i Polen.
Slaget ved Wien har gitt opphav til navnet på den innflytelsesrike høyreekstreme nettsiden «Gates of Vienna», der muslimer omtales som en invasjon. Dessverre finnes slike fiendtlige holdninger mot muslimer ikke bare i mørke avkroker på internett.
[ Kommentar: Rasisme blant minoriteter ]
En fersk undersøkelse fra HL-senteret viser at nesten halvparten av befolkningen mener muslimer selv har skyld i hets, og en tredjedel at muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur. Peter Oborne, forfatter av «The Fate of Abraham: Why the West is Wrong about Islam», mener demoniseringen av muslimer har klare paralleller til synet på kommunister under den kalde krigen.
Siden de politiske hovedstrømningene er mer aksepterende overfor islamofobi enn klassisk rasisme, har angrep på muslimer i mange tilfeller blitt en proxy for angrep på ikke-hvite. Islamofobi er dessuten en stueren form for ekstremisme, hvilket forklarer hvorfor partier med eksplisitte antimuslimske budskap har kunnet oppnå betydelig politisk makt i Europa.
I Sverige er Sverigedemokratene blitt nest største parti til tross for at partilederen Jimmie Åkesson beskriver muslimer som den største trusselen mot Sverige. En lokal SD-kandidat har endog uttrykt at muslimer bør utryddes.
I Ungarn har Victor Orban omtalt muslimer som en invasjon, uten at folk flest har tatt til motmæle. Først da Orban nylig tok til orde for et raserent Europa, hevet enkelte øyebrynene. Normaliseringen av islamofobi forklarer også hvorfor William Shawcross ble valgt til å lede utredningen av det omstridte antiradikaliseringsprogrammet Prevent i Storbritannia, til tross for at han selv forfekter radikale antimuslimske holdninger.
Det første steget mot å bekjempe en sykdom er å fastsette en diagnose. Uten en diagnose, ingen treffsikker behandling.
En retorikk som omtaler ikke-hvite og muslimer som en trussel eller invasjon har alvorlige konsekvenser: Den logiske slutningen noen vil trekke fra et slikt fiendebilde, er at inntrengerne må fjernes med makt om nødvendig.
Den nevnte holdningsundersøkelsen fra HL-senteret viser at hele én av ti mener at vold mot muslimer kan forsvares, og i Resetts forhåndsmodererte kommentarfelt går flere langt i å beskrive vold mot muslimer som en form for motstandskamp.
Nyvalgt statsminister i Italia, Giorgia Meloni, argumenterer på likelydende vis: Hun har uttalt at de som redder migranter fra å drukne selv fortjener å drukne, og da en høyreekstremist skjøt seks afrikanere nektet hun å fordømme terroren.
Det første steget mot å bekjempe en sykdom er å fastsette en diagnose. Uten en diagnose, ingen treffsikker behandling. Henholdsvis 3 og 11 år etter Manshaus’ og Breiviks terror, finnes fortsatt de som benekter at rasisme og islamofobi utgjør en betydelig samfunnsutfordring – ikke minst for barns psykiske helse.
Ifølge UNICEF opplever hver tredje tenåring med flerkulturell bakgrunn rasisme. Altfor mange bagatelliserer dessuten de rasistiske og islamofobe holdningene som ligger til grunn for voldshandlinger og støtte til vold. Hele 43 % av norske muslimer er blitt gitt følelsen av at de ikke hører hjemme i Norge og 21 % er blitt trakassert.
Det må tas på alvor. Det bør også tas på dypeste alvor at Den nordiske motstandsbevegelsen, en voldsfremmende nynazistisk organisasjon, nylig marsjerte i Oslos gater.
Det er å håpe at stiftelsen 10. august minne- og kunnskapssenter kan bidra til at vi kommer den høyreekstreme idéverdenen til livs.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Velkommen til landet som en gang var verdens beste sted å bo i ]
