Kjære Ales Bjaljatski, Memorial og Senteret for sivile rettigheter. Velkommen til Norge.
Ikke du da, Ales, du sitter inne uten rettssak og dom for å ha dokumentert myndighetenes overgrep og tortur mot politiske fanger, som du nå selv er. Men dere andre er hjertelig velkommen til kalde, mørke Oslo. Byen som ifølge tradisjonen, har den fuktige, rå minusgraden som gjør at fakkeltoget vi skal gå i for å hylle dere foran balkongen på Grand Hotel, også føles som en kamp. Men jeg tenkte det var greit å gi dere en liten headsup på hva vi er opptatt av i disse dager i landet som en gang var verdens beste sted å bo i.
Dere hadde glemt menneskerettigheter hvis dere hadde visst hva folk med merder har å stri med.
For det første: Vi sparer strøm. Det er nytt i dette landet. Så bortskjemte har vi vært at vi faktisk snakker om strøm hele tiden, i avisene, på jobben og med venner. I rådhuset blir det sikkert derfor litt kaldere enn vanlig. Det vet dere jo godt selv, hvert fall dere som kommer fra Senteret for Sivile rettigheter i Ukraina, der varmen er skutt i stykker av russiske våpen.
Dere kommer rett fra bomberom og et land dere ukrainske menn ikke har lov å forlate. Velkommen skal dere være likevel. Bare husk at vi er ganske oppskaket over at vi også denne gangen har blitt vitset om på grunn av julegrana vi sendte med båt over til London. Noen mente det så ut som Ryanair hadde flydd den over. Hvis grana hadde blitt sendt med Flyr, hadde den kanskje aldri kommet fram i det hele tatt. Men dere har strengt tatt brukt ett døgn med tog for å klare å komme dere ut av et krigsherjet land, så vi skjønner at det ikke kanskje er like engasjerende for dere.
Senteret for sivile rettigheter har gjennom krigen dokumentert tvangsforflytning av sivile fra okkuperte ukrainske områder til Russland, samt krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen utført av russiske soldater. Det må være et stort traume å bære med seg hva dere har sett. Det vet vi i Norge. For vi er et land som aldri glemmer egen krig. Derfor lages filmer om den andre verdenskrig annethvert år hvis Pål Sverre Valheim Hagen og de andre gutta ikke jobber med andre serier som handler om historier om andre gutter.
Produsentene samler inn penger og kjører på med treski, hvite anorakker i snøføyk og kvinner med skittent forkle foran grytene, for å mimre hva vi selv ble utsatt for. Selv om vi heller kunne laget gode filmer om kriger vi har vært med i etter 1945, som Afghanistan eller andre steder vi har prøvd å bevare freden. Men det er liksom ikke spennende nok for de 10.000 kinogjengerne vi har igjen i vårt langstrakte land. Da må vassgraut og vadmel til.
Vi har en haug med mennesker som føler de strever på i sine liv her hjemme også. Sikkert likt som dere har det i vårt kjære naboland, Russland. Der kjører de ut såpass mye propaganda at en nesten kan få overtalt befolkningen til å tro på hva som helst. Vi har ingen i Norge som tror at dere i Memorial, er utenlandske agenter. Men vi har mange i Norge som føler at Pride-bevegelsen er blitt for synlig og at vi bør følge ekstra nøye med på den propagandaen de fører, særlig når det kommer til å påvirke barna våres.
Vi trodde diskusjonen la seg etter i sommer, men så dukket «Skal vi danse»-dommer Morten Hegseth opp i dansefinalen med perlekjede rundt hodet, og da mista den voksne befolkningen besinnelsen. Hetsen og truslene haglet, så da var vi gang igjen. Tenk så fint de som klikka kunne hatt det i Russland, der det finnes lover som forbyr russere å forklare barn hva homofili er og det er forbudt med «propaganda for utradisjonelle seksuelle forbindelser».
Så hvis vi ikke møter opp hensterke i morgen i fakkeltog, er det fordi vi har fryktelig mye annet å tenke på.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe er for eksempel erklært «persona non grata» av flere studentparlamenter i landet. Han driter i hvordan ståa er og legger ned tilbudet for å bedre den psykiske helsen. At studenter har mistet studieplassene sine og havnet i fengsel i Belarus og Russland for å si sin mening, har derfor gått litt under radaren her hjemme. For velferd og psykisk helse er vi veldig opptatt av her i landet. Vi elsker å snakke om det. Selv om det er vanskelig å få til i praksis, når vi faktisk er såpass opptatt med å bry oss om hvordan vi selv egentlig har det i hverdagen. For eksempel så leser vi hver dag at det er kø ved Fattighuset, der også flere og flere ukrainere står.
Men vi glemmer det fort, da vi også skal takle rentekrise, boligkrise og ikke minst følte vi oss lurt av at Fantorangen var inni en av maskene i «Maskorama» denne høsten. Selv ikke barna våre skrek av glede i sofaen da de omsider fikk av dokkemaska på dokka. Heldigvis har ikke de rikeste merket noe til dette, siden en haug av dem har flyttet til Sveits der de ikke får inn NRK. Kanalen må si opp masse folk fordi de får for lite støtte fordi milliardærene ikke lenger skatter til Norge, fordi de kan spare milliardene i Sveits. Der har de sikkert Märtha Louise i en av maskene, så mye penger som det landet har. Og hun har slutta å jobbe som prinsesse. Det syns alle var greit. Så vet dere det.
[ Jo Moen Bredeveien: Senterpartiet med stø kurs mot ukjent horisont ]
For kjære Memorial, Senteret for sivile rettigheter og kollegaene til Ales Bjaljatski: Vi har altså så mye skatt at det tyter ut av øya på fisken i fangenskap. Hvis dere blir her en stund vil dere også kjenne litt på medfølelsen vi har overfor dem som driver med oppdrett i havet. Det er knallhardt, det er masse sykdom og reguleringer. Mas fra ende til annen. Lakseoppdretter Gerhard Alsaker må bygge et hus på 2000 kvm og «stå opp tidlig for å rekke å bruke opp alle pengene», som han selv uttalte til DN. Dere hadde glemt menneskerettigheter ganske fort hvis dere gadd å sette dere litt inn i hva folk med merder har å stri med.
Vi setter likevel enormt pris på at dere kommer og tar imot Fredsprisen i en tid der vi håver inn penger på krig og krisetider i Europa. Hvis dere er flinke og ikke kritiserer oss for dette, men roser oss for hvor nydelig fredsnasjon vi er og den støtten vi faktisk gir, vil vi elske dere hvert fall én uke. Før vi igjen har glemt dere fordi vi har hisset oss opp over at Pilotfrue og pilotmannen hennes har gitt toåringen sin enda en iPhone i pakkejulekalenderen
Uansett, takk for at dere stakk innom så mediene fikk skrive om de viktige tinga i verden, slik at vi andre blir minnet på at for dere og mange andre der borte, handler det om å overleve vinteren uten strøm mellom bomberegn i Kyiv, eller holde ut i en fengselscelle i Minsk eller Moskva.
[ Fikk ikke penger da de kom til Norge – UDI har fortsatt ikke etterbetalt dem ]