Når Stortinget den 8. desember skal debattere rehabilitering, kan det gi pasienter og brukere en etterlengtet julehilsen: Vise engasjement og forplikte seg til å prioritere et område som har vært forsømt i årtier.
Neppe noe område har så stor betydning for så mange, men er blitt så lavt prioritert av de som har styrt Norge opp gjennom årene, som rehabilitering. Dokumentasjonen på dette er omfattende.
Stortingsmelding nr. 21 (1998–99) Ansvar og meistring slaktet deler av norsk rehabiliteringsinnsats. Det samme gjorde en riksrevisjonsrapport i 2012 (Dokument 3:11 (2011–2012)). Tilsvarende konklusjoner finner vi i det uavhengige konsulentselskapet KPMGs rapport Evaluering av opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017–2019). Og nå jobber Riksrevisjonen med en ny forvaltningsrapport på samme område. Den kommer om ett år.
Hvor mye mer trenger politikerne for å innse alvoret?
[ Debatt: Jeg har fått høre at jeg ikke har lav nok vekt til å få behandling ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/OECWD6FHD5HT7CHZLCNFIVBDLA.jpg)
Hovedkritikken mot dagens situasjon, er at det er store forskjeller i tilbudet både mellom sykehus og mellom kommuner, at det er for lite ressurser og kompetanse i kommune- og i spesialisthelsetjenesten, og at det er for dårlig samhandling mellom nivåene.
De geografiske forskjellene er så store at det er riktig å hevde at det i mange tilfeller er postadressen som avgjør tilbudet man får. Vi har dessverre fått helsevesenets postkodelotteri.
Hva må gjøres?
La oss starte med konklusjonen i KPMG-rapporten bestilt av Helsedirektoratet: Evalueringer og policyer har konsekvent påpekt de samme svakheter i habiliterings- og rehabiliteringsfeltet gjennom de siste tiår.
Videre konkluderer de med at disse svakhetene ikke vil bedres i årene som kommer, med mindre det gjennomføres en mer fundamental endring i tilnærming til reform. Derfor er KPMGs første anbefaling at det utarbeides og vedtas en nasjonal plan for habilitering og rehabilitering.
Over 20 rehabiliteringsaktører, fra brukerorganisasjoner til fagorganisasjoner og -miljøer, står sammen om et krav om reform. For å komme i gang med reformarbeidet har de foreslått å sette ned en tverrsektoriell ekspertgruppe med representanter fra i og utenfor helsesektoren.
Årsaken til at rehabilitering er så viktig, er at det handler om at et reddet liv skal leves. Hvorfor skal vi akseptere at et menneske med hjerneslag skal få redusert evne til å kommunisere, når det er mulig dersom man får logopedhjelp?
Hvorfor skal en trafikkskadet måtte tilbringe resten av livet i rullestol, når man har muligheten til gjenopptrening? Hvorfor skal den pårørende bli neste pasient, fordi tunge pleie- og omsorgsoppgaver kunne vært redusert med bedre rehabilitering for den man har kjær?
Ifølge en artikkel i The Lancet vil minst én av tre personer i verden få behov for rehabilitering etter skade eller sykdom.
[ Moren gråt da Gunhild Stordalen ble kjæreste med Petter: – Kulturkrasj i stor skala (+) ]
Her hjemme er det pekt på at i årene fremover vil stadig flere pasienter trenge rehabilitering, blant annet fordi vi redder flere hardt skadde etter alvorlige skader og ulykker, vi redder flere etter alvorlige sykdommer, vi lever lenger, og det blir flere eldre i samfunnet. Vi kommer også til å oppleve pandemier – slik som covid-19 – som gir behov for rehabilitering.
Utfordringene på området rehabilitering er et politisk ansvar. Da Ingvild Kjerkol ble helse- og omsorgsminister framførte hun to viktige budskap om rehabilitering på NRK.no 10. november 2021: Rehabilitering er et felt som trenger å bli løftet høyere på prioriteringslista, og vi må lytte til de som kan dette.
De geografiske forskjellene er så store at det er riktig å hevde at det i mange tilfeller er postadressen som avgjør tilbudet man får. Vi har dessverre fått helsevesenets postkodelotteri.
[ Osloskolen: – Den eneste riktige beskrivelsen av dette er fryktkultur (+) ]
Så langt er ikke rehabilitering blitt prioritert. I hvor stor grad statsråden har lyttet til de som kan det, gjenstår å se når regjeringen kommer med sin helse- og samhandlingsplan neste høst. Vi er også spente på hva hun svarer Sosialistisk Venstreparti (SV), som har tatt initiativet til debatten i Stortinget 8. desember.
Vi vil hevde at så langt har politikerne brukt de som trenger rehabilitering i et politisk spill. I forrige stortingsperiode ble det fremmet flere forslag som i sum kunne blitt en god start på et reformarbeid:
• «Stortinget ber regjeringen sikre en opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet, basert på Helsedirektoratets evaluering av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017–2019, og legge dette fram for Stortinget på egnet vis».
• «Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å redusere de geografiske forskjellene innen habilitering og rehabilitering».
Partiene som foreslo eller stemte for disse – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne – har nå flertall og makt til å gjennomføre dette. Vil de det?
[ Ber helseministeren ta unge transpersoner på alvor: – Kan redde liv ]
På den andre siden tok ikke partiene som hadde flertall da KPMG-rapporten kom – Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – tak i den på tilstrekkelig måte, til tross for at den evaluerte Solberg-regjeringens rehabiliteringsinnsats i perioden 2017–2019. Hvordan vil de nå bidra?
Vi har gjennomgått partienes programmer. Tar du det de skriver om rehabilitering, kutter partinavnet og blander alt sammen, så ser du ikke om tiltaket du trekker opp av hatten har blå eller rød farge. Det bekrefter at det er mulig å finne løsninger på rehabiliteringskrisen sammen, hvis viljen er til stede.
Den 8. desember må dette komme til uttrykk i Stortinget. Norsk rehabiliteringsinnsats må rehabiliteres!