«Vi vil satse på psykisk helse». «Den psykiske helsa er like viktig som den fysiske».
Det virker kjent, gjør det ikke? Du har kanskje hørt det i debatter, på pressekonferanser og i intervjuer som politikere gjør til stadighet.
Tidlig i november meldte NRK at tallet på døgnplasser skal ned og at spesialpoliklinikker står i fare for å ryke, eller fordeles ut på ulike DPS-er, når ledelsen ved Oslo Universitetssykehus (OUS) vil kutte over 200 milliarder i psykiatrien i Oslo.
Tillitsvalgte i flere fagforeninger, samt Oslo-ordfører Marianne Borgen, mener denne innsparingen kan føre til mindre kompetanse, færre psykologer og lengre ventetid.
De har meg, og mange, mange flere, i ryggen.
[ Da Skatteetaten ringte, ble Morten positivt overrasket: – Jeg skvatt ]
Det er for all del bra å styrke kompetansen til DPS-avdelingene, men det er ikke nok. Og det bør ikke skje på bekostning av allerede velfungerende og viktige behandlingstilbud.
Regjeringa har snakket om dette fokuset på psykisk helse, og løftene til psykiatrien i årevis. Hvorfor er det da sånn at flere sykehus er nødt til å stramme inn? Hvorfor foregår det da en nedbemanning i psykiatrien? Og hvordan får de seg til å gjøre dette når vi står midt i en strøm av stadig flere, yngre og sykere pasienter?
Ventelistene er allerede altfor lange. Døgnplassene er allerede altfor få.
Med disse kuttene vil vi kunne risikere at psykiatrien kun kan prioritere de aller sykeste. Det er flere steg i helt feil retning. Vi som sliter med psykisk sykdom står i en konstant konflikt med oss selv og helsevesenet når det gjelder å «være syk nok».
Jeg har selv fått høre at jeg ikke har lav nok vekt eller ikke er i såpass dårlig somatisk tilstand at jeg kan få behandling. Det å måtte være syk nok for å få hjelp, er fryktelig skadelig.
For noen er ikke poliklinisk behandling nok. For noen er det livsnødvendig å få hjelp fra en døgnpost hvor kompetansen er høy, og hvor det er nok folk på jobb.
Døgnbehandling er ikke bare penger. Det er en sykepleier som har tid til å sette seg ned for å prate, uten å haste videre. Det er en behandler som kan sitt fagfelt. Det er en trygghet i en periode der pasienten ikke er i stand til å skaffe seg det på egenhånd.
Noe så enkelt som å ta ansvar for seg selv, kan være det vanskeligste i livet til en som er psykisk syk.
[ Silje ble stroppet fast bare timer etter fødsel: – Helt jævlig følelse ]
Og jeg har selv vært der. Gått ned en lang korridor med lysstoffrør, blitt vist til et rom av middels størrelse med en sykehusseng, en pult og en litt sliten lampe. Jeg har sittet i en stue og en matsal med andre pasienter rundt meg, men viktigst: Med mange nok og kompetente nok miljøarbeidere.
Jeg har vært en av personene bak det som ser ut til å være kun tall og statistikk for politikerne. Jeg har vært en av de opptatte sengeplassene. Og når jeg ser hva som er i ferd med å skje med psykiatrien og kuttene som foreslås der, føles det som å bli tråkket på og forlatt.
Jeg blir ikke bedre av spiseforstyrrelsen min ved å stå i kø på ventelister, jeg blir ikke bedre av å sitte på et psykologkontor der det planlegges for avslutning samme time som jeg ønskes velkommen.
Jeg, og veldig mange med meg, trenger tid. Vi trenger disse spesialisttjenestene som vet nøyaktig hva spiseforstyrrelser (for min del) handler om. Vi trenger døgnposter der vi får trygghet og forståelse over tid.
Jeg blir ikke bedre av spiseforstyrrelsen min ved å stå i kø på ventelister, jeg blir ikke bedre av å sitte på et psykologkontor der det planlegges for avslutning samme time som jeg ønskes velkommen.
Jeg ber dere, kjære politikere, slutt å effektivisere alt. I stedet for å fokusere på pengesekken som kan vokse bittelitt ved å kutte i psykiatrien nå, prøv å tenk på langtidssykemeldingene eller uføretrygdene som skal finansieres på langsikt fordi noen ikke fikk den hjelpen de skulle hatt.
Jeg tror jeg kan love dere at det koster mindre å bygge opp og styrke psykiatrien skikkelig. Ikke minst vil det gjøre behandlingen vår tryggere.
[ Da Nav så at «Lars» hadde fått etterbetalt bostøtte, stoppet de utbetalingene ]
[ Ett av Støres problemer er at det han ikke gjør, blir så synlig. Og det han gjør, blir så usynlig ]