Lovene og rammene for leiesektoren er utdaterte og fungerer dårlig for både leietakerne og utleierne. Forbrukerrådet og LO mener at et flere tiår gammelt lovverk må oppdateres til dagens virkelighet.
Leiesektoren i Norge er blitt nedprioritert i mange tiår.
Lovverket som skal hegne om både leietakernes og utleiernes rettigheter, er gått ut på dato og kime til konflikt. Konflikter i leieforhold ligger kontinuerlig på Forbrukerrådets toppliste over henvendelser.
Rammevilkårene for leiesektoren ble satt for flere tiår siden, sterkt formet av en eierlinje fra etterkrigstiden som hadde hatt stor suksess. Privat leiesektor skulle i stor grad opprettholdes av boligeiernes økonomiske insitament for å leie ut deler av boligen sin.
Det skulle lønne seg å eie bolig.
[ Debatt: En forbrukerfiendtlig lov ]
Boligsektoren har endret seg radikalt siden den gang. Kjøp, salg og utleie av bolig er deregulert og markedsorientert, og er blitt en av de sterkeste kildene til økt økonomisk ulikhet. Andel boligeiere har stagnert, og antall leietakere har økt til nesten en million mennesker.
Stor boligprisvekst og gunstige skatteordninger for boligeiere har gjort både den økonomiske og den sosiale kostnaden ved å leie høy for mange. Samtidig med at generell boligstandard har økt, må leietakerne finne seg i dårlige rettigheter, usikre leiekontrakter, dårligere boforhold og ofte mindre plass og privatliv.
Parallelt er boligutleie blitt en næring i sterk vekst med høye profittmarginer.
Rammevilkårene er utdaterte for alle aktører. Leietakerne trenger tryggere rammer og forutsigbarhet rundt sin egen boligsituasjon, og regler som kan gi rom for å skape et hjem.
De private små utleierne trenger bedre sikkerhet for at deres bolig ivaretas av dem som leier. De store profesjonelle utleierne trenger en regulering tilpasset profesjonell næringsdrift.
I Norge ser vi nå at folks boligsituasjon tegner et tydelig bilde av et stadig mer klassedelt samfunn: Det er de med dårligst økonomi, de som har lavest inntekter – og som ikke arver penger – som leier bolig over lengre tid.
[ Mener samfunnet ikke verdsetter morsrollen ]
Mange hundre tusen opplever at prisene for å kjøpe sin egen bolig løper raskere enn de klarer å spare. De har ikke en reell sjanse til å komme seg inn på boligmarkedet. Det er folk med viktige førstelinjejobber og kompetanse som vi har stort behov for i samfunnet. Det er folk med helserelaterte utfordringer eller de som er under utdanning eller omskolering for å tilpasse seg et samfunn i endring.
Og det gjelder mennesker med forsørgeroppgaver. Vi har over flere år sett en økning i barnefamilier med vedvarende lave inntekter – altså fattige barnefamilier. Mange av disse barnefamiliene er helt avhengige av at det eksisterer leieboliger for at de skal ha tak over hodet.
Skal alle disse gruppene som må leie bolig også ha god boligvelferd, må både leietakerne og utleierne sikres bedre rammevilkår og trygghet i leieforhold.
De siste årene har vi hatt en forverring i boligsituasjonen for de som leier. Vi har hatt eskalerende leiepriser og økende konkurranse om de boligene som ligger ute. Maktbalansen mellom utleier og leietaker er forskjøvet og mange leietakere føler at de må «selge seg inn» som gode leietakere i konkurranse med andre.
De som leier er i langt større grad utsatt for levekårsproblemer og dårlige boforhold. Forbrukerrådet og LO mener det er dypt urovekkende at forskningsfunn viser at leietakere har dårligere livskvalitet enn de som eier bolig.
Forbrukerrådets kartlegging viser at det er knyttet stor usikkerhet til det å leie bolig i Norge. Utrygghet i forhold til bolig virker svært negativt på helsa vår og dette forplanter seg ut i samfunnet. Det å ha en plass å høre hjemme har stor betydning for hvordan vi har det.
[ Victorias onkel elsker Putin og savner Sovjetunionen (+) ]
I Norge har vi en samfunnsmodell bygget på likhet og tillit. Det er en modell som har gitt stor økonomisk suksess og god levestandard, men som nå utfordres av økende ulikhet. Større ulikheter gjennom boligmarkedet skaper segregering, både innad i byer, og mellom by og land.
Dette kan bidra til polarisering og mistillit.
Å nedsette et lovutvalg for leiesektoren er en av de laveste hengende og mest overmodne fruktene å gripe fatt i.
En god og trygg bolig for alle må være like viktig som arbeid og utdanning. Det er en forutsetning for at man kan yte, så vel i jobb som i studier. Ikke minst henger mobilitet og fleksibilitet i arbeidslivet sammen med at arbeidskraften også kan omstille seg og flytte på seg.
Regjeringen Støre er opptatt av ikke å sløse med penger og å sørge for god fordeling av samfunnets goder. En aktiv boligpolitikk som sentral del av fordelings- og velferdspolitikken kommer til å koste prioritering av ressurser, men de samfunnsøkonomiske kostnadene blir langt større hvis man ikke tar grep.
Vi venter spent på at regjeringen skal komme med den varslede boligmeldingen med brede virkemidler for hele boligpolitikken, men det betyr ikke at man ikke allerede i dag kan ta grep om noe av det mest prekære. Å nedsette et lovutvalg for leiesektoren er en av de laveste hengende og mest overmodne fruktene å gripe fatt i.
Nå må regjeringen følge opp sine lovord i Hurdalsplattformen. Hvis regjeringens viktigste oppgave er å sette en mer rettferdig kurs for landet og styrke felleskapet og tilliten vi har til hverandre, da forplikter de seg til å sørge for en trygg og god bolig til alle – også for leietakerne.