«Nå må pasientene skjerpe seg», og: «Her handler det om å ta seg sammen».
Det virker å være narrativet, når NRK rapporterer at 6,7 millioner kroner går tapt i helsevesenet årlig fordi pasienter ikke møter opp til timen sin. Den retorikken hiver Dagsavisens kommentator Kjell Werner seg med på. Han skriver: «Det sløses med statlige midler når pasienter skulker timer».
Så kommer statsbudsjettet: I en liten paragraf på side 27 i Helse- og omsorgsdepartementets proposisjon foreslås det at gebyret for manglende oppmøte i somatikken økes til fire ganger egenandel, altså ca 1500 kroner.
Helt i tråd med NRKs funn, tenker du kanskje. Men er det virkelig sånn at prisen på gebyret, eller oppfordringer i avisa, er det viktigste vi kan gjøre for å få bukt med problemet? Og er det et ensidig problem at pasienter uteblir fra timer?
[ Kan vi bli syke av uroen i verden? Nja, mener Peder Kjøs ]
Jeg jobber som psykolog. I min erfaring som både behandler og pasient er det som oftest både vanskelig og irriterende å få avlyst eller ombooket en time. Mange steder er fremdeles telefonoppringning og tilhørende kø eneste måte å få gitt beskjed om at en har sykt barn den dagen, er utenbys eller av annen grunn ikke kan møte opp til timen. Vi har ikke alle jobber der vi kan vente i telefonkø de timene om dagen sykehuset aller nådigst åpner for å ta imot beskjeder. Og ikke alle grunner til å avlyse en time kan forutses.
Det finnes nemlig gode grunner til å utebli fra en time.
At en pasient er syk, burde jo tas med i regninga. Å øke avbestillingsgebyret betyr også at noen kronikere med sterkt varierende migrene eller andre smerter vil vegre seg for å sette opp en time på nytt. Et offentlig helsevesen skal nå også de med sterke og variable plager.
Som psykolog i somatikken møter jeg dessuten jevnlig pasienter som har presset seg til å komme til en time til tross for sterke dagsaktuelle fysiske symptomer i frykt for et avbestillingsgebyr. Dette er rett og slett bortkastet tid for oss begge. Jeg får ikke gjort jobben min om pasienten knapt klarer å henge med i samtalen, og pasienten utsetter seg for ubehag uten grunn. Ofte forteller de at de forsøkte å komme gjennom på telefon, men ga opp.
Etter å ha hørt dette en rekke ganger har jeg begynt å dele ut min egen e-post, og avdelingens, rutinemessig. Vi har dessverre ingen online booking, men som jeg sier til pasientene: Det er en grei oppgradering fra å vente i telefonkø.
[ – Jeg har ennå ikke hørt kvinne (48) si at det er helt uaktuelt å ha sex med mann (52) ]
I Dagsavisen kan vi lese at bruk av e-post ikke kan gjøres av hensyn til informasjonssikkerhet, men dette er en sannhet med modifikasjoner. Direktoratet for e-helses veileder i digital pasientkommunikasjon er her tydelig. Sensitiv informasjon, som typisk inneholder informasjon om diagnose eller forløp, må selvsagt holdes fortrolig.
Men det å ombooke en time forteller ikke i seg selv noe om diagnose.
Bruk av usikre kommunikasjonsformer må gjøres med tydelig instruks til pasienter. I starten var jeg redd for å havne i trøbbel, især som psykolog. Skrekken er å komme på jobb en mandag morgen og finne ut at en pasient har sendt meg en e-post om selvmordstanker sent fredags kveld.
Jeg forklarer pasientene mine derfor at dette er en tillitserklæring, og at jeg håper de vil respektere disse reglene slik pasientene før dem har gjort. Etter at jeg begynte med dette har antall irriterte pasienter og uteblitte timer blitt færre. Helt uten gebyr eller formaning.
Pasienter trenger forutsigbarhet og gjensidig respekt i sin kontakt med helsevesenet. Mange opplever at reglene for å komme i kontakt med behandler er uklare, tungvinte og umoderne. Alle avdelinger eller behandlere kan ikke bruke samme system som meg. Men alle behandlere og avdelinger bør tenke gjennom hva de gjør for å forenkle livet for pasientene.
De gjør nemlig feil, fordi de er mennesker. Og de blir syke, slik mennesker blir, og noen ganger skjer det akutte ting i livene deres som de ikke kan noe for. Enten vi bjeffer «skjerp deg!» eller ber om at gebyret økes, bør vi først spørre hva vi kan gjøre for å tilrettelegge for at det er mennesker vi har å gjøre med.
Det vil alltid være gjengangere som uteblir fra timelistene.
Men de er i mindretall, og vi bør lage systemer som er egnet for flertallet. Jeg er redd for et helsevesen med 100 prosent oppmøte, for da vet jeg at det er mange pasienter vi aldri når: de tør ikke lenger bestille time.
Det offentlige helsevesenet vil alltid ha utfordringer som det private helsevesenet slipper. Det handler om hvem vi er til for.
NRK-artikkelen kunne vært omvendt formulert: 95 prosent av konsultasjoner går som planlagt. Det er en gladnyhet, spør du meg. Kjære regjering, skjerp gjerne systemene, men ikke skjerp helsevesenet for mye. Det er få nok runde hjørner i samfunnet vårt som det er.
[ – Hun spurte hvor langt jeg var på vei. «Nei, jeg må fjerne fosteret, jeg», svarte jeg ]
