- Innlegget ble først delt på Facebook og er gjengitt med tillatelse.
I kveld har jeg vært på den jobben jeg er så glad i, blomsterbutikken på Grorud i Oslo. Plutselig kommer en dame jeg kjenner godt igjen – for hun har nemlig flere ganger nektet å handle fra meg, og høylytt forklart hvordan hun aldri vil bli betjent av en «som bærer skaut».
Hun har også nektet plent å handle når det bare har vært meg i butikken. Men i dag var hun visstnok desperat etter blomster, så hun kom bort til kassa.
Etter en intens utspørring om det er andre kollegaer «uten skaut» til stede bestemte hun seg omsider for å la seg bli betjent av meg.
Tiden foran kassa brukte hun flittig på å skjelle meg ut og å si stygge ting og rakke ned på meg (mind you: det er over fem andre kunder i butikken som hører og ser dette skje).
[ – Handlingsplanen mot rasisme er fine ord som ligger i skuffen ]
Jeg prøver iherdig å forsvare meg – på en fin måte, men hun bare fortsetter å kjefte og anklager meg for å være et hinder i likestillingskampen. Etter at hun har dratt kommer de andre kundene rett etter og sier ingenting. Jeg ringer vekteren, ber om to minutters pause med store tårer i øynene, før de til slutt fosser ut.
Kjære venner: Dette var min torsdagskveld. Min helt vanlige torsdag. Min helt vanlige hverdag. Spørsmålet er: Hva kan man gjøre i en sånn situasjon? Hvordan kan man forhindre at ansatte føler seg utrygge på jobb?
Jeg føler meg ofte som en byrde og ulykkesfugl (særlig i servicebransjen). Noen ganger tenker jeg også at jeg «ber» om det ved å ta et så tydelig standpunkt. Og det er så urettferdig, fordi hijaben min er min selvvalgte og uvurderlige frihet. Jeg er mest meg sjæl når jeg har på meg hijaben min, og føler meg finest med den på.
Likevel er jeg en vandrende magnet for idioti, og jeg begynner å bli dritt lei.