Det er nøyaktig hva som skjer med Norge og eksporten av strøm til utlandet. Til nå har vi hatt en nettoeksport på 6,3 milliarder kWt. Tappingen fra bunnskrapte magasiner forsetter uke for uke, og prisene går til himmels. Verst er magasinsituasjonen i Sørvest-Norge der kablene er tilkoblet. Der var ukeprisen til kunde 282 øre/kWt.
Her er magasinfyllingen nå betydelig under den gjennomsnittlige minimumsverdien for de siste tjue årene, og snart er snøsmeltingen over. NVE advarer om reell fare for strømmangel til vinteren. Situasjonen er med andre ord dyster og krever politisk handling.
Man skulle tro at landets regjering gikk inn i en slik situasjon med full politisk tyngde. Men i stedet møter den offentligheten med uvilje, unnvikende svar, bortforklaringer og til dels feilinformasjon om årsakene til krisen.
Det er symptomatisk for regjeringens distanserte holdning når olje- og energiministeren nylig uttalte at vi kan løse en eventuell kraftkrise til vinteren med å be industrien koble seg fra strømnettet slik at det blir strøm nok til resten av samfunnet. I stedet for handlekraft, velger regjeringen å sitte med hendene i fanget og vente på en energikommisjon som skal presentere sin verktøykasse nærmere jul.
Norge har utvekslet kraft med utlandet helt siden 1960-tallet – til gjensidig nytte for partene. Men den kraftige årelatingen av landets magasiner vi nå ser, startet i fjor og skjøt ekstra fart med etableringen av de nye eksportkablene for strøm til England og Tyskland i fjor høst. Det betød en fordobling av utvekslingskapasiteten.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/3D6XNWB3BJDCBKYMP27SB2IMJA.jpg)
Begrunnelsen for kablene var en naiv idé om å gjøre Norge til et «grønt batteri» for Europa og finne eksportmuligheter for en framtidig utbygging av norsk vindkraft som på det tidspunkt var ulønnsom. Statnett begynte planleggingen rundt 2008 og konsesjonene ble gitt av Solberg-regjeringen i 2013. Da begynte NVE å spy ut vindkraftkonsesjoner på løpende bånd. I 2018 fikk Solberg-regjeringen Stortinget med på å slutte Norge til EUs 3. energimarkedspakke.
[ Masseskytinger skjer i et samfunn ]
Dermed var snart både motorveiene for strøm ut av landet klare, og reguleringen av strømflyten overlatt til EU. Europa-entusiastenes drøm var oppfylt. Norge var fullintegrert i EUs energimarked. Og da var muligheten kommet for vindkraftbransjen til å sette i gang sin klondykepregede utbygging av vindkraftanlegg over hele landet.
På 1990-tallet var norsk kraftforsyning ansett som et mønsterbruk i verdensmålestokk. Det kom delegasjoner fra hele verden for å studere den norske kraftreformen. Og vi hadde virkelig noe å vise fram. Vi hadde kartlagt den norske vassdragsnaturen, vedtatt en samlet plan for den videre utbyggingen og innført varig vern av viktige vassdrag.
Vi hadde på rekordtid bygd et markedssystem som hadde som hadde som mål å sikre en rasjonell kraftproduksjon og distribusjon til lavest mulig pris for kundene. Vi deregulerte uten å privatisere, og det var samfunnshensyn og rasjonalitet som sto i fremste fokus.
[ Det SAS-ledelsen driver med nå, er høyt spill, selv til et flyselskap å være ]
Det virket godt, også takket være fremragende teoretisk drahjelp fra Norges fremste sosialøkonomer med professor Einar Hope fra NHH i spissen.
Nå i ettertid må vi bare undre oss over hvor lett Høyre med støtte av Ap og de markedsliberale kreftene på Stortinget har greid å ødelegge kraftreformen og vikle Norge inn i en total avhengighet av EUs energiregelverk. Hvis noen den gang hadde fortalt oss at prisen for norsk fornybar elektrisitet skulle bestemmes av prisen på fossile energikilder som olje, kull og gass, ville vi ha avvist det som en ren absurditet.
Men dit er vi altså kommet, og nå lurer alle på hva som små gjøres, ikke minst regjeringen. Det har haglet med forslag i Stortinget om tiltak for å bøte på skadene – fra å innføre makspris, til minstegrense for magasinfylling, utvidet strømstøtte til flere sektorer etc. Ingen har fått flertall, og det er bra fordi systemendringer må være robuste og gjøres helhetlig, ikke som lappverk.
Men skal man reparere, må man først erkjenne hva som gikk galt. Det har vi sett lite til fra regjeringen. Erfaringene viser nå at å koble Norge direkte til et energimarked i kraftig ubalanse som det tyske og engelske, var en feil beslutning.
Den var like feil før Ukraina-krigen som den er etterpå. Det tyske og engelske energimarkedet er i ferd med å styre mot kollaps fordi innslaget av fornybar energi basert på sol og vind er blitt for stort i forhold til tilgjengelig balansekraft. Det vil heller ikke gå over så lenge disse landene tviholder på å bygge enda mer ustabil vind- og solkraft inn i systemet uten tilsvarende utbygging av balansekraft.
[ 2000-tallet ringte og vil ha tilbake holdningene sine ]
Regjeringen og kraftbransjen påstår at vi løser energikrisen i Norge ved å bygge ut enda mer vindkraft på land og legge enda mer natur under betong. Men så lenge systemfeilen består, vil det være like effektivt som å øse jolla når bunnproppen er ute.
EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, uttalte nylig at «det europeiske energisystemet ikke virker lenger og at det trenger overhaling». Innrømmelsen kommer etter sterk kritikk fra de sør-europeiske landene og Hellas som ønsker å utfordre den markedsstyrte kraftflyten og frikoble elektrisitet fra prisene på kull, olje og gass.
Hvordan det skal skje, er mer enn uklart, men speiler den sterke uroen rundt de dramatiske energiprisene.
Når selv EU-kommisjonens sjef innrømmer at kraftmarkedet i Europa ikke fungerer lenger, burde den norske regjeringen være den første til å be om drøftinger med både Tyskland og England om å endre de inngåtte kabelavtalene som har vist seg bare å være til ugunst for Norge.
I det minste bør Acer’s regelverk avvikes når vår egen forsyningssikkerhet er truet. Det vil være første trekk for å stoppe den ukontrollerte lekkasjen av strøm ut av Sør-Norge som også er til stor skade for samfunnsøkonomien.
Hva venter regjeringen på?