Vi er en gruppe snart ferdigutdannede psykologer som kjenner oss forpliktet til å ytre vår dype bekymring for det vi mener er uforsvarlige rammebetingelser for vårt framtidige yrke.
Vi er urolige for at vi som kommende psykologer står i fare for å ikke kunne utøve vår profesjon i tråd med vårt samfunnsoppdrag, helsepersonelloven og de fagetiske retningslinjene. Som del av den framtidige bærebjelken i offentlig psykisk helsevern er det foruroligende å få erfaring og innsikt i hva som venter oss der ute.
Det offentlige har brukt betydelige summer på å utdanne oss. Da er det opprørende at rammebetingelsene i offentlig psykisk helsevern ikke lar oss drive den behandlingen vi er utdannet i, og som vi vet virker.
[ Malene (19) flyttet fra Norge - fikk ikke timer hos DPS (+) ]
Da vi delte våre praksiserfaringer fra ulike behandlingssteder i Norge fant vi ut at vi satt igjen med mange av de samme erfaringene – pasientene får mangelfull og uregelmessig behandling fordi behandlere har altfor mange pasienter samtidig. Flere studenter beskrev en forventning til behandlere om å tenke utskriving fra start.
Vi har observert at de som argumenterer for lengre behandling med egne pasienter, ofte må ta konsekvensen av en enda lengre pasientliste. Pasienter er dermed fullstendig prisgitt å ha en behandler som har krefter til å kjempe for å kunne tilby lengre og/eller hyppigere behandling. Det er skummelt at det skal være opp til oss eller vår leder å måtte orke å forsvare et lengre terapiforløp der konsekvensene er lengre pasientlister, mer arbeid, utbrenthet og sykemeldinger. Det kommer verken pasienten, behandler, klinikken eller samfunnet i sin helhet til gode.
[ Stopp nedbyggingen i psykiatrien ]
I offentlig psykisk helsevern ser man en økning av såkalte «svingdørspasienter» som får behandling som gir noe effekt, men raskt kommer tilbake igjen – kanskje med større psykiske vansker enn ved første kontakt med hjelpeapparatet.
Når ni av ti pasienter ved poliklinikker henvises på nytt, skjønner man at de retningslinjene og reformene som ligger til grunn for arbeidet som gjøres i norsk offentlig psykisk helsevern, ikke har fungert. Nyere behandlingsforskning viser at 50 % kan forvente bedring etter 20 timer, og etter 50 timer vil 75 % ha oppnådd tilsvarende bedring. Slik behandling er kostbar i et her-og-nå-perspektiv, men i et større samfunnsøkonomisk langtidsperspektiv må det da være langt mer kostnadseffektivt?
I Riksrevisjonens gjennomgang av norsk psykisk helsevern fra 2021 ble det konkludert med at kritikknivået er alvorlig. Det kom fram at ledere i BUP og DPS ikke opplever å bli målt på om behandlingen er virkningsfull, men at hovedfokuset er på ventelister, fristbrudd og inntjeningskrav.
Dette setter lederne i et umulig dilemma der de enten står i fare for å presse sine ansatte ut i sykefravær, eller må motsette seg kravene fra helseforetakene, noe som kan føre til mindre penger til poliklinikken. Vi har møtt både nyutdannede og erfarne psykologer som er blitt sykmeldte på grunn av høyt arbeidspress. Dette fører igjen til at behandlingen blir kortvarig, eller at den terapeutiske relasjonen med pasienten brytes når behandler må byttes.
[ Psykisk helsevern i det blå ]
Som studenter og kommende psykologer oppleves realiteten både uoverkommelig og skremmende. Som helsepersonell er vi underlagt helsepersonelloven og er pliktige til å drive en faglig forsvarlig behandling. Det beskytter pasienten mot behandling som er skadelig eller uten virkning.
Vi mener det gis mye god behandling, men at rammevilkårene også fører til at mye behandling nettopp er uten virkning. Det er urovekkende at vi i løpet av 6 år er blitt opplært i behandlingsformer som i vesentlige deler av det psykiske helsevesenet ikke lar seg gjennomføre i praksis.
Hvordan skal vi som kommende psykologer kunne drive både etisk, men også lovbestemt faglig forsvarlig terapi i et offentlig helsevern som ikke ser ut til å legge til rette for rammer som gjør dette mulig?
Stadig flere psykologer jobber nå helprivat. De som begynner i privatpraksis, gjør det svært ofte for å kunne gi et behandlingstilbud de kan stå inne for. Vi er bekymret for at denne utviklingen vil føre til et mer klassedelt psykisk helsevern.
Det er et tankekors at fellesskapet har enorme utgifter til psykologutdannelsen, men at måten det offentlige psykiske helsevernet drives på, presser psykologer ut i det private. Istedenfor å utvikle seg i det offentlige, lekker det viktig kompetanse til det private. Og de med lite penger og ressurser, som vi vet er de med høyest opphopning av psykiske lidelser, blir sittende igjen med et potensielt dårligere tilbud der man får for sjelden eller ikke nok behandling.
For mange psykologstudenter fører kunnskapen om de urimelige arbeidsforholdene til at man blir urolig og bekymret, og begynner allerede før fullført utdanning å orientere seg mot å unngå jobber i det offentlige. Vissheten om at man kanskje ikke får gjort et forsvarlig arbeid, gjør at mange velger det private, noe som i realiteten gjør situasjonen i det offentlige enda verre.
Vi er framtidige psykologer som ikke ønsker et klassedelt helsevesen. Vi ønsker at det offentlige psykiske helsevernet skal gi oss mulighet til å tilby virkningsfull behandling. Da er det skremmende å kjenne på at dette kanskje betyr at vi vil bli nødt til å slutte i jobben for å ikke slite oss ut.
[ Psykologspesialist forteller at mange flyktningforeldrene sliter med stor skyldfølelse (+) ]
Hva slags arbeidssituasjon skal vi ha hvis vi ikke kan få gjort en ordentlig jobb? Det er avgjørende at beslutningstakere faktisk lytter til dem som jobber med pasientene. Offentlig psykisk helsevesen må bli et sted der man kan drive med den terapien som er mest virkningsfull, ikke bare den som er raskest eller sparer mest ressurser. Vår oppfordring til den nye regjeringen, særlig helseminister Ingvild Kjerkol, er å iverksette sine valgløfter om å øke bevilgningen til offentlig psykisk helsevern i Norge. Vi ber om nytenkning og en revurdering av gamle dogmer. Flere psykologer har allerede uttrykt bekymring for stor pågang, høy belastning og lite ressurser. Nå er det vi framtidige psykologer som hever stemmen. Vil helsemyndighetene lytte?
Innlegget er signert av Ebba Andersen Stensvold, UiO, Emilie Smith-Meyer Kildal, UiO, Andreas Larsen, UiO, Lina Filippa Mallaug, UiO, Stefan Hjort, UiO, Kaja Fiksdal Riiser, UiO, Markus W. M. Bergaust, UiO, Paula Tunstad, UiO, Radostina Ivanova, UiO, Kristin Skjærseth, UiB, Frida Marie Grimnes Røvik, UiB, Gjermund Haakestad, UiT, Isak Elling August Støver, UiT, Guro Holte Igesund, NTNU, Silje Wiik Sæter, NTNU
Kronikken sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 59, nummer 5, 2022, side 400-403, og på psykologtidsskriftet.no.
