Det er ganske vanlig å befinne seg utenfor sitt hjemland. Likevel virker vi like forvirra hver gang det inntreffer en krise, og det viser seg at ikke bare de som «kommer derfra» rammes. Hvorfor er det så mange indere i Ukraina? Så mange nigerianere? Det er indere og nigerianere i Ukraina av akkurat samme grunner som det er det i Norge.
Jobb, flukt, kjærlighet, studier.
Studietilbud innen blant annet medisin, historiske bånd mellom Sovjetunionen og en rekke land i det vi da kalte tredje verden, samt våre egne strenge visumregler, bidrar til at Ukraina er en destinasjon for studenter fra hele verden. Landet er relativt rikere enn andre i regionen, så folk kan finne jobbmuligheter. Og folk som finner seg en partner over landegrenser må velge hvilket land de skal bosette seg i.
Kanskje ble det Ukraina.
[ Kommer med rop om hjelp etter Russland-sanksjonene ]
Når en krise inntreffer et sted, så vil den ramme alle som bor der hardt, uavhengig av om de er statsborgere eller ikke. Dersom konflikten har en lang opptakt, har kanskje en del brukt mulighetene de har til å forlate landet. Ofte oppfordrer de nasjonale myndighetene sine egne statsborgere til å forlate land som utvikler seg i en urolig retning. Det er ikke nødvendigvis aktuelt for fastboende. Denne gang gikk ting uansett så galt så fort at selv lederen for tysk etterretning satt fast i Kyiv da det smalt.
Vi har sett akkurat dette skje mange ganger.
[ – Hva er en traumatisk fødsel? Det gikk jo bra med meg ]
Krisen i Libya gjorde at mange migranter ble sittende midt i en voldelig konflikt uten noen vei ut. Hva gjorde de der? De jobbet for eksempel i Libyas oljebransje. Eller de var på vei et sted. Etter det reagerte det internasjonale samfunnet, og utviklet retningslinjer for nettopp slike situasjoner.
MICIC-iniativet, Migrants in countries in crisis, tar for seg nettopp hva man kan gjøre når krisen inntreffer og en hel masse mennesker plutselig sitter fast. Det er åpenbart at alle som er i en livsfarlig situasjon har like stort behov for å komme seg unna fare. Personer som kommer på den polske grensen, har like stort behov for å komme seg vekk uavhengig av hudfarge og farge på passet sitt.
Hva som skal og bør skje etterpå, er ikke like åpenbart.
Mange vil ha muligheter til å reise til hjemlandet, slik at dette kun er spørsmål om logistikk. De trenger konsulær bistand og kanskje hjelp til å finansiere en flybillett de aldri hadde budsjettert for om de var på stipend. Men ikke alle kan eller vil reise «hjem», eller har et hjem å reise til.
Om man er midt i studiene, vil man gjerne ferdigstille, eventuelt ved et annet universitet. Om man har flyttet til Ukraina for en jobb, har man jo neppe et annet hus å bo i. Man så jo for seg at man skulle bo i Ukraina og hadde bygget et liv der, kanskje over mange år. Og om man har giftet seg med en ukrainer, ønsker man jo gjerne å fortsette å være med sin familie.
Det er verdt å minne på at Norge ikke tillot dobbelt statsborgerskap før 2020, og det er ikke uvanlig å ha bodd her nærmest hele livet uten å være norsk borger. Om krigen inntreffer, er det ikke fargen på passet som avgjør om du mister hjemmet ditt.
Det var en positiv overraskelse at EU-kommisjonen tydelig hadde tatt innover seg denne virkeligheten.
[ Filmen fra skyttergravene i Ukraina er som å se en lunte brenne (+) ]
Onsdag foreslo de å aktivere EU-direktivet om midlertidig beskyttelse, slik at personer på flukt fra Ukraina ville få en ettårig midlertidig tillatelse som kan fornyes, uten individuell undersøkelse av asylgrunnlaget. Hensikten med dette direktivet er å gi dem en mulighet til å komme seg unna krigen, til vi ser hva som blir situasjonen på sikt i Ukraina.
Det tilsvarer ikke full flyktningbeskyttelse. Kommisjonen la opp til en bred målgruppe: ukrainere, personer med permanent opphold i Ukraina, personer på kortvarige oppholdstillatelser som ikke kunne reise «hjem», og familiemedlemmene til disse gruppene. Altså, de aller fleste som bor i Ukraina og rammes av det som skjer.
Neste dag var forslaget til behandling i Det Europeiske råd. Ut på dagen kom ryktet man kunne frykte – enkelte land satte seg på bakbeina og ville ikke gå med på at ikke-ukrainere skulle omfattes. Senere kom kompromisset: en ganske betydelig innsnevring av det opprinnelige forslaget.
[ Paal William ble mobbet daglig i flere år – nå har han fått PTSD ]
I tillegg til ukrainske borgere, gjelder det nå kun fullt ut for de som var flyktninger i Ukraina, og de som både hadde fast opphold der og kan bevise at de ikke kan sendes til opprinnelseslandet sitt – uavhengig av hvor lenge de hadde bodd i Ukraina.
Resultatet av denne innsnevringen er at et betydelig antall mennesker som bodde og hadde livene sine i Ukraina har mistet alt, og går en usikker framtid i møte. Når krigen inntreffer, faller migrantene nok en gang mellom alle stoler. De europeiske landene har fortsatt mulighet til å bruke bestemmelsene for en bredere målgruppe nasjonalt. Vi skylder dem i det aller, aller minste å slippe dem over grensa og ut av et Ukraina i kaos, slik at de kan komme seg til et trygt sted.
