Putins krenkelse av Ukrainas territorielle integritet har rystet et helt verdenssamfunn. Det er nå blitt en realitet at Ukraina er under angrep og at Europa igjen er rammet av krig. Beskrivelsene og bildene som har preget nyhetene den siste uken, er både uvirkelige, skremmende og hjerteskjærende.
Som psykolog har jeg vært opptatt av å formidle, særlig til barn og unge, at selv om krigen er svært alvorlig for de rammede, tilsier ikke sikkerhetssituasjonen at vi er i fare her i Norge. Videre har jeg vektlagt at barn trenger alderstilpassede og gode forklaringer fra voksne.
På den måten får de hjelp til å forstå hva om skjer.
Da slipper de å plages av unødig frykt og forvirring, og de kan oppleve omsorgspersoner som er tilgjengelige for dem gjennom samtaler og nærhet. Jammen er vi privilegerte i vårt fredelige demokrati, som kan understreke at krigen ikke foregår på norsk jord.
At Putin ikke har angrepet oss, og at våre hjem fortsatt er trygge.
[ Kommentar: Flere av oss må revurdere vår posisjon i ulike spørsmål nå, i en ny verden ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/NWYLG2D6J5BR5CMYRCU7S5AXW4.jpg)
Men selv om slike forklaringer langt på vei er riktige, treffer de ikke alle som lever i vårt land. Det at de fleste barn i Norge ikke er direkte berørte av krigen som nå utspiller seg, er ikke ensbetydende med at det ikke egentlig angår oss som befolkning. For «vi» består av langt mer enn mennesker med lange røtter i Norge og utelukkende erfaring med fred.
«Vi» består også av barn og familier som tidligere er blitt rammet av krig og flukt, og som nå er redde for at denne krigen vil eskalere og med tiden treffe også her. De frykter at heller ikke Norge kan gi dem den trygghet de har risikert sine liv for å oppnå.
«Vi» består av mennesker med familie, slekt og venner i Ukraina som nå lever i stor utrygghet eller har måttet forlate sine hjem. Som forsøker å komme seg i trygghet i naboland eller reise til sine kjære her i Norge.
«Vi» består av mennesker med bånd til nærområdene, både til Russland og de mange landene som nå tar imot mennesker på flukt.
Men «vi» består også av russere.
[ Filmen fra skyttergravene i Ukraina er som å se en lunte brenne (+) ]
I Norge bor nærmere 20.000 mennesker med bakgrunn fra Russland. Mange er flyktninger fra Tsjetsjenia og en stor del er russere med norske ektefeller. Dermed er det mange barn i Norge med russisk mor eller far. Derfor ser jeg med stort alvor og bekymring på at det meldes om at russiske barn i Norge opplever hets og mobbing på grunn av krigen.
Det er helt uholdbart at russiske barn ansvarliggjøres for en krig som helt og holdent har sitt utspring fra Kreml og Putins maktbehov. Barn skal aldri måtte stå til ansvar for krig eller forsvare urett begått av voksne.
Det er en tragisk erkjennelse, men barns livsutfoldelse og forutsetninger her i livet, kan dessverre begrenses av hvordan omgivelsene og samfunnet ser på deres kulturelle bakgrunn, etnisitet, religiøse tilhørighet eller sosioøkonomiske status. Men jeg er overbevist om at det er de voksne som skaper skillelinjer, utenforskap og diskriminering. Ikke barna selv. Barn ser ikke hverandre slik.
Men synet deres kan dessverre farges av voksnes blikk, og hetsende kommentarer kan falle.
Da debatten om de norske barna som sitter internert i Syria som følge av mors IS-tilhørighet pågikk for fullt i 2019, ble jeg spurt på radioen om følgende: «Hva skal jeg gjøre som forelder dersom mitt barn leker med barnet til en IS-kriger i barnehagen eller på skolen?»
Svaret mitt var: «Du skal være så stolt over at barnet ditt er klokere enn hva vi voksne er. Du skal være så stolt over at barnet ditt er klokere enn vi var som samfunn da vi krenket en hel generasjon av såkalte ‘tyskerbarn’».
Jeg mener budskapet står seg. La barna leke sammen. La dem skape tilhørighet, ta vare på hverandre og slippe hverandre inn.
Barn har en intuitiv forståelse for menneskets iboende og ukrenkelige verdi. Dette risikerer de at vi voksne tar fra dem på grunn av ukloke formuleringer, ekskluderende atferd og trakasserende ytringer.
Nå er det russiske barn som utsettes for urettferdig og uvettig behandling.
[ – Jeg var livredd. Og ensom. Hver eneste skoledag var et helvete (+) ]
Min innstendige oppfordring til voksne, er at både foreldre, lærere og andre med ansvar for barn, sørger for å gjennomføre samtaler med barn på en måte som er nyanserte nok til at de forstår at dette ikke er russere flest sitt ansvar, og i alle fall ikke russiske barn. Det er voksnes ansvar å tilrettelegge for at barn kan møte hverandre i skolegården og nabolaget med omtanke og fellesskap, uavhengig av landbakgrunn og feil voksne har begått.
Det er fullt mulig å fordømme både Putin og krigen i Ukraina uten å samtidig demonisere og ansvarliggjøre barn og voksne som aldri har ønsket eller bedt om å bli en del av denne tragiske konflikten.
Barn skal aldri måtte bære byrden av de voksnes holdninger og valg.