Det sirkulerer et brev fra fronten i Kyiv på sosiale medier. Det er skrevet av en ukrainer som gjør seg klar til å slåss mot den russiske invasjonsmakten, og stilet til den internasjonale venstresiden. Til den delen som har vært forblindet av «idiotenes antiimperialisme», de som bare så «Natos aggresjon i Ukraina» og derfor aldri fikk øye på russisk krigshissing og forberedelser.
Det er ikke vanskelig å stille seg bak innholdet. Og enda mindre nå, en uke etter at Vladimir Putin sendte sine invasjonstropper inn i nabolandet. Verden endret seg, brutalt og plutselig, da Russland gikk inn i Ukraina 24. februar 2022.
Splittelsen i EU er erstattet med en samlet front overfor en eksistensiell trussel. Tyskland endret sikkerhetspolitikk så brått og radikalt at Sten Inge Jørgensen i Morgenbladet mener man kan hevde at «andre verdenskrig omsider tok slutt i Tyskland» i forrige uke. Finland og Sverige vurderer NATO-medlemskap. Norge sender våpen til konflikten.
Verden endret seg, men noe forblir som før. Her hjemme kan verdenshistoriens brå kast brukes til å slå meningsmotstandere i hodet i vår interne sandkassekrig.
Det er ikke feil å ville fred selv om man plutselig får en krig
Personlig stiller jeg meg bak brevet fra fronten. Det er forskjell på demokratisk valgte ledere og autokrater, og mange – ofte til venstre for midtstreken – glemmer altfor ofte denne grunnleggende sannheten.
Det er plass til mange nyanser i analysene av verden, også internt på venstresiden. Personlig deler jeg mye av den radikale venstresidens skepsis mot NATOs rolle i mange konflikter. Min visjon om europeisk samarbeid foregår på helt andre vilkår enn det dagens EU tillater. Jeg er gift med en latinamerikaner, og har dermed internalisert mye av skepsisen i den verdensdelen mot USAs håndtering av «bakgården» i sør.
Dette endres ikke av at Russland invaderer Ukraina. Det blir fullstendig underordnet den katastrofale situasjonen vi nå står overfor, og havner langt ned på lista over ting som krever oppmerksomhet her og nå – men det forsvinner ikke. «The Big Stick» fra USAs Monroe-doktrine blir ikke mer sympatisk av at Vladimir Putin har vist hele verden sitt sanne ansikt.
[ Norge bør ha korn i beredskap ]
Alt dette for å si følgende: Det er ikke slik at de som «har sett denne krigen komme» og som slår hardest på krigstromma, plutselig har fått rett i alle spørsmål om krig og fred.
Sagt på en annen måte er det ikke slik at avisa Klassekampen og redaktør Mari Skurdal fortjener å beskrives i Aftenposten som «Putins norske etterplaprere» fordi avisa har forsøkt å analysere situasjonen annerledes enn andre i forkant av Russlands invasjon.
Noen av oppslagene i Klassekampen har kanskje skrevet seg inn i idiotenes antiimperialisme-tradisjonen. Klassekampens lesere ble nok enda mer tatt på senga da Putin gikk til krig i forrige uke enn lesere som har holdt seg med andre aviser. Og ja, noen av påstandene til Putin kan gjenfinnes i det Klassekampen har publisert, i forståelsen av at Russland trenger en sikkerhetssone, og kritikken mot at NATO har spist seg stadig mer innpå Russlands grenser.
Det har vært for enkelt for venstresiden å peke på at USA og NATO nødvendigvis må være krigshisser og konfliktmaker, som tidligere SV-politiker, nå debattredaktør, Snorre Valen påpeker i VG. Men det har da ofte vært korrekt, også. Tenk på Irak, eller Libya. Tenk på USAs historiske rolle i Latin-Amerika.
For å si det sånn: Det er ikke feil å ville fred selv om man plutselig får en krig. Det betyr heller ikke at man trenger å være en upålitelig soldat i krigen vi nå har fått i fanget.
Politisk redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen skrev tirsdag en tekst med tittelen «Ja, jeg tok feil». Her innrømmer Braanen at han bommet i avgjørende spørsmål. «Jeg lot i for stor grad egne erfaringer med tidligere strategiske etterretningslekkasjer fra Washington styre vurderingene. Forspillet til Irak- og Libya-krigen står fremdeles sterkt i minnet», skriver han.
Det er såpass sjelden vi som skriver i avisen, innrømmer feil at det er forfriskende å lese en slik mea culpa-tekst. Det var modig av Braanen. Men det er ikke nok, tydeligvis. I sosiale medier er det mange som mener at innrømmelsen er for dårlig. Braanen legger seg flat, men ikke flat nok. Han tok jo feil!
Ja, han gjorde det. Det betyr ikke at alle andre nødvendigvis har hatt rett. Og minst like viktig: Det gjør ikke den radikale venstresidens analyse av maktforholdene i verden gal i alle andre spørsmål, slik det nærmest framstår nå som det avkreves svar fra mange om hvorfor de ikke skjønte hva Putin egentlig er og alltid har vært.
[ Dersom Hadia Tajik må gå av på grunn av pendlersaken, er det nok noen som gnir seg i hendene ]
Det er fortsatt legitimt å være EU-motstander selv om EU nå seiler opp som den fremste forsvarer av demokratiet og folkeretten. Personlig er jeg både imponert over og glad for handlekraften i Brussel og de andre europeiske hovedstedene den siste uka. Det er mulig at begivenhetene tvinger meg til å gå noen runder med min egen EU-motstand – det er nye prioriteringer som gjelder nå. Det betyr ikke at det er galt å være skeptisk til hva EUs arbeidsmarkedspolitikk gjør med vilkårene i utsatte bransjer i Norge.
Saken fortsetter under videoen
Flere av oss må revurdere vår posisjon i ulike spørsmål nå, i en ny verden. Men vi skal leve sammen, også etter denne krisen. Og ikke minst: Vi må løfte i flokk nå. Det som ligger foran oss, kan bli tøft. Historiske tider er gjerne det. Det vil kreve en raushet ovenfor politiske motstandere som har hatt dårlige kår i våre sosiale medier-tider. Vi er jo forent om det store målet: Kampen for demokratiet.
Så kan det jo være verdt å minne alle som mener at Rødt og SV må kaste NATO-motstanden i søpla – nå! – om at det bare er et drøyt år siden alliansens sterke mann het Donald Trump. Og at han fort kan hete det igjen om noen små år.
[ SV-topper mener tiden er moden for å revurdere egne NATO-standpunkt ]