Alle lei korona nå. Skikkelig lei.
Men kronikker som den Birgitte Rosén, styremedlem i Landsforeningen for nyresyke og transplanterte barn og unge (LNTBU) hadde på trykk her i avisa 18.1. hjelper virkelig ingen. Det er fortsatt destruktivt å sette grupper opp mot hverandre, særlig når det gjøres på så overdramatisk måte som her.
Det er ikke slik som Rosén skriver at hun må dø for at andre nå skal få drikke øl.
Vi i risikogruppene ser åpenbart ikke likt på livet. Selv om jeg trolig har en noe liknede risikosituasjon som kronikkforfatteren, har jeg et helt annet syn på det å leve med nedsatt helse – også under pandemi. Det er ikke vanskelig å forstå at mange er redde nå som det åpnes for mer smitte i samfunnet, men det er ikke riktig at risikogruppene ofres slik Rosén gir inntrykk av.
[ Når du snakker om «de som kommer til å dø av noe uansett», da snakker du om meg ]
Det gjøres helhetlige vurderinger av vanskelige avveininger. Mange er vaksinerte, vi har fått bedre behandling og omikron gir mindre alvorlig sykdom. Selv om det er krevende, må vi skille mellom frykt og reell risiko.
Jeg kjenner ikke Rosén, hennes liv og helsesituasjon, men organisasjonen hun tilhører, Landsforeningen for nyrepasienter og transplanterte (barn og unge), der har jeg vært medlem i snart 30 år. Jeg ble nyretransplantert for andre gang under korona og selv etter fire vaksiner har jeg, som mange andre på immundempende medisiner, lite antistoffer i kroppen.
Likevel er sannsynligheten for at jeg faktisk vil dø av koronasmitte helt minimal. Større enn andre på tilsvarende alder, ja, men fortsatt svært liten. Det er et langt stykke fra ulike grader av koronasykdom til død, også for oss.
Derfor er det helt urimelig av Rosén å sette sin potensielle død opp mot at andre får drikke øl.
Det er heller ikke så enkelt som hun fremstiller det, at lokalpubens økonomi nå verdsettes mer enn henne som menneske. Gjenåpning handler ikke bare om økonomi, men også om andre menneskers helse og liv. Mange har ofret mye, lenge for å verne risikogrupper og avlaste helsevesenet. I pandemien er det enkelt å telle smittede, innlagte og døde, men vanskelig å måle nedstengningens bieffekter.
Livet er dessverre forferdelig urettferdig. Vi som nå er i høyrisikogruppe for alvorlig korona er i risiko for alvorlig sykdom i mange andre tilfeller også. Friske folk har alltid enklere liv enn folk med dårlig helse. Det er skikkelig dritt, men vi kan ikke stenge ned samfunnet av den grunn.
I tillegg må vi faktisk igjen venne oss til at helserisiko er noe vi selv må ta ansvar for å vurdere. Jeg gleder meg over at det åpnes opp nå, og tror til og med jeg mener vi burde tålt mer smitte tidligere. Både for andres og min egen del.
For også jeg er utslitt av hjemmekos, teamsmøter og utesosialisering i kuldegrader.
Jeg vet godt at all sosial kontakt innebærer risiko for smitte og jeg gjør konstant risikoprioriteringer, men jeg er interessert i å leve dette livet. Ikke bare overleve. Rosén avslutter med at hun «ikke gidder dø for at du skal få drikke øl». Jeg mener vi ikke kan stenge samfunnet fordi hun er redd.