Tingretten har midlertidig stoppet lisensjakten av ulv innenfor ulvesonen, og en endelig avgjørelse er ventet i løpet av neste uke. Det er tilsynelatende få spørsmål som kan vekke like sterke følelser i sosiale media som forvaltningen av den sør-skandinaviske ulvebestanden.
For de fleste som lever med ulv i nærområdet til daglig, har spørsmålet stor velferdsmessig betydning. Bare det å gå til postkassen eller over egen gårdsplass, kan være en utfordring. Det er heller ikke lett å slippe barn på skolevei eller å gå tur i skogen, med eller uten hund.
Mange bønder har allerede mistet levebrødet på grunn av ulven og mange flere står i fare for å lide samme skjebne. Dette henger sammen med at «ulvesonen» omfatter store områder der husdyrhold i praksis er eneste mulige produksjonsform og utmarksbeite en nødvendig del av ressursgrunnlaget.
[ En ulvesone uten ulv og en verden uten vill natur? ]
Det avgjørende for mange som legger ned gårdsdriften, er at de ikke greier å se på de enorme lidelsene som beitedyrene påføres. I tillegg er de økonomiske tapene så store, at det er krevende å fortsette driften. Kompensasjonen for tap av husdyr til rovdyr er sjelden tilstrekkelig til å dekke tapene.
På den andre siden har vi de som ønsker at rovdyr skal ha prioritet foran jordbruk og beitebruk. Noen av disse mener at en stor populasjon av ulv og andre rovdyr er viktigere enn husdyrhold og at husdyrene må vike ved konflikt.
Det er en demokratisk rett å mene dette. Ettersom hele to tredeler av norsk jordbruksareal er dårlig egnet til annet enn grasproduksjon, ville imidlertid en slik politikk gi en radikal nedgang i norsk selvforsyning av jordbruksprodukter.
Stortinget har behandlet spørsmålet om forvaltning av fredet rovvilt i Norge, herunder ulv, ved flere anledninger. Siste gang var en særdeles grundig gjennomgang vinteren og våren 2017, der det blant annet ble innhentet flere juridiske betenkninger.
Betenkningene tok for seg norsk ulveforvaltning i lys av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. På grunnlag av gjennomgangen utdypet og presiserte et bredt flertall i Stortinget hvordan den norske delen av den sør-skandinaviske ulvebestanden skal forvaltes.
Det sentrale i den forbindelse er at innslaget av ulv i norsk natur skal være på et nivå som ivaretar stammen, samtidig som at bestanden ikke skal bli så stor at det går ut over livskvalitet og næringsgrunnlag til de som bor i distriktet.
Dette oppnås gjennom bestandsmål for de store rovdyrene, herunder ulven. Stortinget har for øvrig understreket at den såkalte «ulvesonen» ikke er et reservat. Det innebærer at ulven skal forvaltes også innenfor ulvesonen, med utgangspunkt i de bestandsmål som Stortinget har satt.
[ Dyrevernorganisasjoner i kamp mot klokka for å stanse ulvejakta ]
Videre har vi en nøye overvåkning av ulvestammen, med blant annet årlige tellinger. Vår erfaring er at antallet ulv regelmessig underestimeres i disse tellingene, fordi det kun er individer man kjenner til som telles. Det antallet som tas ut er derfor vurdert som forsvarlig av miljømyndighetene, før vedtak om lisensjakt fattes.
Klima- og miljødepartementets vedtak om lisensjakt på ulv er faglig forankret, både juridisk og biologisk, i tråd med de føringer som Stortinget har gitt. Føringene er i sin tur forankret i det juridiske rammeverket, med utgangspunkt i Bernkonvensjonen.
Det er derfor ikke riktig at lisensjakten på ulv på noen måte er dramatisk for bestanden.
Dermed er det heller ingen grunn til at Oslo tingrett skal opprettholde den midlertidige forføyningen om stans av jakten når saken skal behandles på nytt. Dette var for øvrig noe tingretten selv tok høyde for i den første beslutningen, som ble tatt etter det retten selv betegner som «ren tidsnød» der staten ikke fikk mulighet til å utdype sitt syn på saken.
Norges Bondelag mener at tilstedeværelsen av ulv skaper store konflikter for de som bor i området. Sauebønder mister muligheten til å bruke utmarksbeitene sine, noe som er negativt for både dyrevelferd og matproduksjon.
[ – Hvis vi taper, er ulven dømt til å være evig utrydningstruet ]
Dersom jakten ikke gjennomføres, frykter vi en betydelig økning i antallet streifulv i beiteområder utenfor ulvesonen. I hvert av de fire revirene som er vedtatt tatt ut, er det ungulver som legger ut på vandring fra våren og utover mot høsten.
Flere av ulvene som har gjort skade på sau de siste årene kommer fra ulvesonen. I 2017 forårsaket en streifulv store tap for sauebøndene på Hadeland og det ble tilkjent erstatning for 838 sau tapt til ulv. Tilsvarende var det store tap i Nord-Østerdal i 2016 og i 2018. Slike voldsomme rovdyrangrep medfører store dyrelidelser og er for beitebrukerne en stor psykisk belastning. I tillegg innebærer rovdyrangrep svært mye ekstraarbeid og økonomisk tap for beitebrukerne. Dette er forhold som retten bør vektlegge i sin avgjørelse.
