Av: Øyvind Solum og Benedicte Lund (MDG), fylkestingsrepresentanter Viken
Ulven er en totalfredet art i Norge. Likevel går regjeringen inn for å felle rundt halve bestanden, selv om dette i skrivende stund er midlertidig stoppet av tingretten fordi vedtaket muligens kan regnes som et lovbrudd. Siden ulven er fredet finnes det en rekke vilkår for at det likevel skal kunne tillates jakt. Det er ikke tilstrekkelig å vedta et bestandsmål, basert på politiske interesser, om det ikke tas hensyn til Naturmangfoldloven – og våre internasjonale forpliktelser gjennom Bernkonvensjonen.
I fjor ble det registrert noen og femti ulv med tilhold bare i Norge, og ca. like mange som bor litt på begge sider av svenskegrensen. Innenfor ulvesonen ønsker regjeringen å skyte 25 dyr. I tillegg kan det skytes et enda større antall ulv utenfor ulvesonen, ikke bare gjennom lisensjakt, men også gjennom såkalt skadefelling.
[ Debatt: Vi ønsker større bestander av ulv og annet rovvilt ]
For at beitedyr i størst mulig grad skal skjermes mot rovdyr har Stortinget vedtatt at skade på beitedyr skal begrenses ved å holde dem geografisk atskilt fra rovdyr. Det gjør vi gjennom å ha en ulvesone hvor ulven skal ha særlig beskyttelse, mens terskelen for å felle ulv skal være lavere i beiteprioriterte områder. Ulvesonen utgjør bare 5 prosent av Norges areal, og favner grovt sett Oslo og store deler av gamle Akershus, Østfold og så øst for Glomma et godt stykke opp i gamle Hedmark.
En hovedbegrunnelse for at regjeringen vil skyte så mange ulv i ulvesonen skal være for å få ned konfliktnivået. Dette virker mer enn hult når Klima- og miljøverndepartementets statssekretær fra Senterpartiet la ut bilde av seg selv på departementets sider foran en blodig og nylig skutt ulv. Derfor er det bra at rovviltnemndene for ulvesona tross alt nylig har uttalt at det er viktig at alle parter involvert i jakt på ulv må oppføre seg respektfullt.
Den økte jakten kommer selv om det tapes stadig mindre beitedyr til ulv. Særlig innenfor ulvesonen er det lave tall. Ulvene som er vedtatt skutt er en del av små revir, altså ulvefamilier eller flokker, som dermed i liten grad jakter på beitedyr, men som heller lever av vilt. Det er først og fremst enslige streifulv som tidvis gjør stor skade på beitedyr, ikke minst fordi det for det for dem er krevende å jakte på elg alene. Når man fjerner stabile ulvefamilier åpnes det for nye streifulv, som gjerne kommer vandrende over fra Sverige, noe som altså kan bety at jakten fører til økt tap av beitedyr.
Ulvefamiliene i ulvesonen utgjør dermed i liten grad en trussel for beitenæringen i Norge, som mer trues av lave priser og dårlige vilkår på andre måter. Derimot kan ulvefamiliene begrense hvor lett det er å jakte med løs hund under elgjakten, og kan dermed være en ulempe for enkelte skogeiere som leier ut jaktområder.
[ Debatt: Ulv – Grensen er nådd, og vel så det! ]
Stortinget har satt et bestandsmål for ulv, men dette er et politisk mål med lite naturforvaltningsmessig faggrunnlag. Man kan dermed ikke sette seg ut over andre vedtatte lover vi har i dette landet, og internasjonale konvensjoner vi har sluttet oss til. Stortinget har vedtatt blant annet at ulvejakt bare kan skje om det ikke truer bestandens overlevelse, og hvis det ikke finnes andre måter løse utfordringene på. Ofte finnes alternativer. Desto mer forstemmende selv dagens regjering ser ut til å være villig til å bevege seg på kant med loven for å gjennomføre et omstridt politisk mål.
Saken skaper også andre refleksjoner. Ønsker vi en verden hvor stadig mer vill natur forsvinner, slik at mer og mer også utenom hus og infrastruktur er parker, granplantasjer, beitefarmer og næringsarealer? Bare rundt 4 prosent av verdens pattedyr er ville dyr. Resten er mennesker og husdyrene våre. Fortsatt ønsker vi at det skal finnes ville dyr på andre kontinenter, dyr som faktisk tar mennesker. Vi innser at regnskog og naturmangfold er noe av det som skaper en jord det er verdt å overta for våre etterkommere, og som har en verdi utover det vi til enhver tid trenger ellers skjønner. Men skjønner vi ikke da at om vi ikke klarer å ta vare på noen titalls dyr her, så mister vi troverdighet i forsvaret av naturmangfold også internasjonalt? Når man på denne måten går løs på vår egen ulvesone, så ofrer vi ikke bare de få ulvefamiliene som bor der, men risikerer at vi samtidig ofrer andre deler av verdens naturmangfold. Den dagen nærmer seg nok hvor vi skjønner at det har kostet mer enn det smakte. Spørsmålet er likevel hvor mye natur som da er ødelagt, og hva vi kan klare å bygge opp igjen.