Åpent for barna? Ikke for enhver pris

Skole- og barnehageansatte har de siste dagene uttrykt stor frustrasjon over de nye karantenereglene for våre virksomheter. Etter to krevende år med mye fram og tilbake er mange slitne. Det har vært betydelig ekstraarbeid, stadige omlegginger, dårlig smittevern og verre jo yngre barn man jobber med, høyt sykefravær og mangel på vikarer. Mange er redde for å gå på jobb.

I skolene og barnehagene er det nå slik at både barn og voksne kan komme selv om de har vært nærkontakt til en som har fått påvist korona. Det synes mange av oss er ugreit. Vi frykter å bli smitta selv, og vi frykter vi kan smitte andre dersom vi selv får status som nærkontakt.

[ Hvis regjeringen vil verne om barna må de følge sitt eget gospel ]

Nå frykter vi også for vår egen fritid, og særlig dersom vi havner i gjentatte karantener. For selv om vi skulle havne i karantene, skal vi nemlig gå på jobb - karantenen vil bare gjelde på fritiden, etter at vi har henta eventuelle egne barn på skolen og i barnehagen.

Vi vil med andre ord kunne møte stadig nye nærkontakter på jobb og slik kunne få forlenga karantenen og begrensningene på livet utenfor arbeidsplassen, men på jobb skal vi. Dette opplever mange som en provoserende dråpe som får begeret til å renne over.

[ Husker du din første kjærlighet? Møt de som aldri slo opp (+) ]

Etter to år hvor vi gjentatte ganger har vist en overveldende evne og vilje til å stille opp for landets barn og unge, føler mange av oss nå at grensa er nådd. Den ble egentlig nådd før jul da det ikke ble hjemmeskole før vi var så ribba for folk at myndighetene simpelthen måtte gå med på det.

Nå er det virkelig nok.

Kunnskapsminister Tonje Brenna sier, ifølge NTB, at hun «opplever at vi er enige i at vi vil holde skoler og barnehager åpne». Jeg undres over hvem hun lytter til og hvor hun har blikket sitt når hun opplever det slik. Og jeg må komme med en viktig presisjon:

Ja, vi ønsker også å holde skoler og barnehager åpne, men ikke for enhver pris.

Hvis ansatte kan være trygge på jobb, skal vi selvsagt være fysisk til stede og drive fysisk åpne skoler og barnehager med så tett opptil normalt tilbud som mulig. Problemet er at reglene for karantene som nå gjelder nettopp ikke gir trygghet på jobb. Da er vi mange som slett ikke er enige i at skoler og barnehager skal holdes fysisk åpne.

[ – Vi blir jo alle bombardert med den «perfekte kroppen» ]

Ja, barna er viktige, men vi som jobber i skolene og barnehagene har faktisk bare en helt vanlig jobb med et avtaleverk rundt. Vi har ikke et kall og har ikke sagt oss villige til å gjøre hva som helst for jobben. Vi bryr oss om barna vi møter på skolen og i barnehagen, men de barna er altså bare jobben vår.

På jobb gjelder arbeidsmiljøloven.

Skole- og barnehageansatte har krav på et arbeidsmiljø som er «fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd» (aml, §. 4-1 (1)). Her er loven entydig - det skal være slik.

Det synes klart for meg og mange med meg at vi ikke lenger har et forsvarlig arbeidsmiljø. Det er altfor mange faktorer som over tid har virket negativt inn på helsa vår - for noen fysisk, for noen psykisk og for mange begge deler. Karantenereglene som trådte i kraft 1. januar er den lille tua som velter det store lasset.

Nå har myndighetene bestemt at vi skal tåle en betydelig risiko som aldri har vært en del av arbeidsavtalen vår eller premissene for jobben vår. Risiko man forsøker å verne så mange andre som mulig fra ved å pålegge dem hjemmekontor og karantene ved nærkontakt. Men vi som jobber i skole og barnehage fortjener visst ikke det samme vernet som man stenger ned resten av samfunnet for.

Vi skal bare leve med risikoen.

[ Sigrid Bonde Tusvik: Vi skulle skrevet om disse kvinnene i avisene hver dag ]

Vår rett til et trygt arbeidsmiljø ofres for at skolene skal holdes fysisk åpne. Den ofres uten å spørre oss.

Vi som jobber i landets skoler og barnehager har ikke ansvaret for at premissene for å drive skole og barnehage har endra seg med pandemien.

Vi har tatt helt vanlige jobber uten særlig risiko for egen helse utover risikoen for å bli forkjøla hver høst og kanskje en runde med omgangssyke hvert skuddår.

Den risikoen vet vi om. Den risikoen er rimelig.

Derimot har ingen av oss tatt jobber hvor vi skal måtte gå på jobb og potensielt møte både barn og voksne som har vært i nærkontakt med personer som er påvist smitta med et virus som har knekt ryggen på en hel verden, drept hundretusener og gjort enda flere alvorlig syke.

Men det er det vi forventes å gjøre nå.

Både barn og voksne i skole og barnehage unntas fra karantene, ansatte kan teste seg ut tidligere enn resten av samfunnet, og alle skal liksom bare fortsette som om viruset knapt fantes. Vi har aldri gått med på det. Ingen har rett til å pålegge meg og alle mine kolleger i skoler og barnehager en slik risiko.

Vi er ikke villige til å ofre helsa for jobben.

Vi lever i en unntakssituasjon nå. Men unntaket må handle om hvordan vi driver skole og barnehage. Det kan ikke være slik at vi som jobber i skoler og barnehager skal være unntatt retten til et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen