Flotte ord, men lite handling

De siste årene har samfunnet fått erfare hvor viktig det er at barn har en barnehage eller en skole å gå til. Det har både denne og forrige regjering vært påpasselige med å fortelle oss til gagns, ofte ledsaget av lovord og det nyeste innen «bad news»-segmentet i ukentlige pressekonferanser.

Samtidig har vi som jobber i barnehage i mange år vært fullt klar over at vi forvalter en av samfunnets viktigste bærebjelker, selv om vi ofte har måttet stå i det alene. Vi har lenge skreket om de sårbare barna, lange behandlingstider hos spesialisttjenestene og hvor marginal den nåværende bemanningsnormen er, uten å få gehør.

Misforstå meg rett, det å jobbe i barnehage er givende.

Men det er også et av de mest stressbelastende miljøene man kan jobbe i. Sammen med helsepersonell, har sykefraværet blant ansatte i barnehager vært et av de høyeste i Norge i lang tid, også før pandemien. Derfor frykter jeg også at det som virker som ufravikelig og ulogisk politikk fra regjeringens side, er en oppskrift på katastrofe for kvaliteten i norske barnehager.

[ Debatt: Dette er helt utrolig. Når skal ansatte i barnehagene bli hørt? ]

For barnehageansatte har det i utgangspunktet vært lite mer å hente, derfor har vi også jobbet over kapasitet de siste to årene og kanskje spesielt de 3 siste månedene. Slikt blir man fort nedbrutt av og nedbrutte mennesker passer særs dårlig i et barnehagemiljø.

Mange av oss er ufattelig slitne og flere orker ikke mer, sykemelder seg eller forlater yrket. Dyktige folk som brenner for å jobbe med barn, har dessverre brent ut. Hvor enn man vender oppmerksomheten i barnehagelandskapet er det folk som forsvinner eller som har startet prosessen med å se etter nytt arbeid.

Det bør få varsellampene til å blinke.

Det er veldig få yrker der stillingsbeskrivelsen i praksis krever at man gir alt av seg selv. Regjeringen må forstå at barnehageansattes viktigste kapital er menneskene vi er. En bonde kan ikke pløye en åker med en havarert traktor, i likhet med at man ikke kan drive en barnehage med havarerte mennesker.

[ Mannen i hovedrollen er verken siktet eller dømt. Han kan derimot bli USAs neste president ]

Vi er både operatøren og instrumentet i arbeidet vi gjør, og de vi er som mennesker og har utviklet oss som fagfolk gjennom utdannelse, erfaring, kompetanseheving og lidenskap for yrket er vårt eneste forhandlingskort.

Det finnes ingen utømmelig ressurs der man bare kan hente nye egnete folk. Derfor må vi også med rette understreke alvorligheten nå. Den fremtidige kvaliteten i barnehagesektoren avhenger av det.

Det er skremmende at det virker litt tapt på regjeringen hvor verdifull all kompetansen som finnes barnehagene rundt om er, og hvor mye tid og ressurser som er investert i mennesker som har et lynne, lang erfaring, utdannelse og kompetanse for å jobbe med barn. En barnehage å gå til er og bør være synonymt med en trygg barnehageansatt å gå til.

Uten de som jobber der, finnes det ingen barnehage.

Det er få som ikke forstår at situasjonen barnehagesektoren har stått og nå står overfor er dramatisk, men jeg frykter at det finnes et enda mer illevarslende fremtidsprospekt. Om regjeringens tilnærming til barnehagene fortsetter i samme spor, frykter jeg fremtidige runder med svingdøra, der nye mennesker svipper inn og ut i et forrykende tempo, barnehager med ustabile personalgrupper, personellmangel, dårligere kvalitet og barn som kanskje mister de omsorgspersonene de føler seg ekstra trygge på.

[ Erlend Loe så henne og tenkte: Deg skal jeg være sammen med (+) ]

Det er et fremtidsbilde jeg er redd regjeringen i likhet med den forrige er villig til å risikere, og det vil i så fall være en uakseptabel konsekvens for barn, ansatte og foreldre. Regjeringen kan ikke bare se på konsekvensene nå, uten å ta i betraktning de konsekvensene tiltakene skaper på lang sikt.

Kanskje er det ikke andre alternativer enn stadig nye stipuleringer i karantenereglene, trafikklysmodell og perpetuelt hardkjør i møte med også omikron-varianten. Fritid har uansett blitt et fremmedord allerede. Jeg kan ane at vi ikke blir hørt denne gangen heller, men jeg kan i så fall da ikke respektere regjeringen og kunnskapsministerens retoriske virkemidler uten å si tydelig ifra.

Skal man først bruke fine ord og understreke viktigheten av barnehagesektoren, må det også finnes en vilje til å unngå at barn og ansatte kommer tilbake til en hverdag der kvaliteten i barnehagene er dårligere enn før pandemien.

[ Boligforsker ut mot SVs skatteforslag: – Ekstremt usosialt ]

Regjeringen og kunnskapsministeren kan ikke med god samvittighet pårope seg hensyn til sårbare barn eller kalle barnehageansatte for superhelter, dersom det ikke er en eneste virkningsfull handling bak de ordene foruten pandemien.

Om det virkelig er slik at det ikke er mer som kan gjøres for å bøte på maktesløsheten barnehageansatte føler, kan jeg personlig innebefatte meg med det dersom regjeringen kan forplikte seg til å prioritere og løfte barnehagene i årene fremover. Det tror jeg i det minste kan gi mange slitne barnehageansatte litt ny giv og motivasjon, noe vi sårt trenger nå.

Regjeringen kan i første omgang forplikte seg til en styrking av bemanningsnormen i inneværende regjeringsperiode.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen