To av dem heter Jamila Afghani og Nargis Nehan. Vi burde nikket anerkjennende til disse navnene. Dette er ikke hvem som helst. Nargis har vært minister for gruve, olje og industri. Hun har blant annet jobbet i Handelsdepartementet og Finansdepartementet. Hun er kvinneforkjemper på sin hals. Jamila er en av de mest anerkjente menneskerettighetsforkjemperne i Afghanistan. En kjent feminist. Hun er grunnlegger og leder for en stor organisasjon som heter Noor Educational and Capacity Development Organization.
Vi har gjort det vi alltid gjør med flyktninger. Putta dem inn i systemet vårt. Så nå bor Nargis i Mo i Rana og Jamila i Alta.
Dette er personer som gjennom tiår, på tross av gjentatte trusler, har arbeidet for å beskytte menneskerettighetene og kvinners rettigheter, ifølge Liv Kjølseth i Afghanistankomiteen. De to kvinnene er blitt store navn internasjonalt på grunn av sitt arbeid i Afghanistan. Og vet du hva som er stas med alt dette? De bor her. I vårt lille land! Dette er smarte, kule kvinner. Prominente mennesker, som burde vært på «Lindmo». Vi skulle skrevet om disse kvinnene i avisene hver dag. Hørt på erfaringen deres og høstet av kunnskapen deres. De er ekspertene. Det er en ære å ha dem her. Vi bør være stolte av at disse ville komme hit. Vi burde gjøre hva vi kan for at disse sterke stemmene kan fortsette arbeidet sitt herfra. Men vet du hva vi har gjort i stedet? Vi har gjort det vi alltid gjør med flyktninger. Putta dem inn i systemet vårt. Så nå bor Nargis i Mo i Rana og Jamila i Alta.
[ Et lite år senere er hver tredje amerikaner overbevist om at valgresultatet i 2020 er «stjålet». ]
Norge er et grisgrendt land. Slengt ut blant vidder og fjord. Å bo i «the middle of nowhere» med store avstander til sentrum, er det mange nordmenn som gjør. Mange flyktninger blir integrert fortere på små steder med sterke lokalsamfunn enn i større norske byer. Det er en styrke. Burde ikke disse kvinnene bare være glade for at de kommer til lokalsamfunn som ønsker dem der? Jo, de er takknemlige for at Norge har henta dem ut. De er i sikkerhet nå og det er selvsagt viktigst. Det er også bra at Norge prøver å få ut enda flere som har jobbet med og for den norske ambassaden i Kabul, for Forsvaret eller i organisasjoner som Norge har støttet og jobbet tett med. I tillegg bør Norge være med på den internasjonale dugnaden som gir beskyttelse til menneskerettighetsforsvarere som fortsatt arbeider inni Afghanistan, hvis deres liv er truet.
Så hvorfor maser jeg da om akkurat disse to kvinnene og andre kvinnelige menneskerettighetsforsvarere som er spredt rundt om i landet vårt? Jo, fordi Norge har et viktig ansvar for dem og arbeidet de gjør. Fordi de kjemper for menneskerettigheter retta mot kvinner i Afghanistan: Et tema Norge har brukt som et hovedargument for å være der borte i 20 år.
[ Det ikke er noe særlig marked for reaksjonær og intolerant islam i Norge. ]
De er kapasiteter som fikser ting, som er vant til å styre landet og lede store organisasjoner. De ønsker å jobbe videre med nettopp det vi i Norge sier er hovedprioritet for oss: kvinners rettigheter i Afghanistan. Et yndlingstema for Anniken Huitfeldt og for Norge som nå overtar presidentskapet i Sikkerhetsrådet. Dette er ikke vanlige kvoteflyktninger. Disse kvinnene ønsker egentlig å reise tilbake. Noe de har gjort flere ganger før, men gang på gang må de flykte. Fordi de har sterke stemmer og er kvinner i et av verdens mest kvinnefiendtlige land. Ifølge Ingeborg Moa fra Det norske menneskerettighetsfond prøver de og flere andre norske organisasjoner å få norske myndigheter til å forstå at disse kvinnene har et behov for utvidet vern og eget opplegg. Der norske myndigheter legger til rette for at de kan få arbeide videre i eksil sammen og med norske og internasjonale organisasjoner for å gi kvinner i Afghanistan en framtid. Men hittil har ikke norske myndigheter sett viktigheten av å lage et eget system for disse menneskerettighetsforsvarerne. Men det går an, vi har jo allerede egne opplegg for både forfulgte forfattere og musikere. Hvorfor skal vi ikke da kunne legge til rette for at menneskerettighetsforsvarere kan fortsette sitt livsviktige arbeid med minst mulig motstand?
[ Opposisjonen herjer med regjeringen, men flere partier lar klokelig være å overstyre. ]
Noen skjønner det jo. Ordfører i Oslo, Marianne Borgen, har uttalt at hun har plass til disse kvinnene i byen sin. Menneskerettighetshuset i Oslo har tilbudt kontorplasser til dem slik at de kan fortsette å gjøre det de kan best i nært samarbeid med kolleger med ekspertise på kvinner og Afghanistan. Men hvorfor er det så ille å bo i Alta, tenker du kanskje, eller Mo i Rana? Burde de ikke være fornøyde bare med at de har kommet seg hit. Og ja, så klart kan de ha zoom-møter mellom Troms og Finnmark, Nordland og Oslo. Men alle vet at det tenkes bedre strategisk når folk møtes.
Dette er mennesker som norske organisasjoner og myndigheter kan ha nytte av, kvinnelige ledere som blir invitert til forhandlinger og internasjonale konferanser om landet de selv har hatt stor innflytelse på. Det er bare det at de ikke får deltatt på internasjonale møter i FN om kvinner, fred og sikkerhet, fordi utstedelse av nye reisedokumenter tar for lang tid. Og hvis de i framtida drar tilbake midlertidig til hjemlandet for å delta i mulige forhandlinger, mister de beskyttelsen de har fått i Norge. Det finnes nemlig ikke noe system for å ivareta menneskerettighetsforsvarere her. På tross av at Norge er landet som fronter beskyttelsen av denne gruppa internasjonalt. FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere, Mary Lawlor, ba Norge legge til rette for menneskerettighetsforsvarere i eksil da hun var i Oslo i desember. Men for Norge er tydeligvis bare integrering og bosetting viktig.
Er det sånn at vi har evakuert dem hit for å omskolere dem til å bli barnehageassistenter eller vaskepersonale?
Disse kvinnene har møtt motstand før, men burde ikke vi, den stolte fredsnasjonen med tjue års krigserfaring fra deres hjemland, være mer opptatt av hvordan vi alle kan bidra til smartest mulig å gå fram i dialog med Taliban? Mitt tips er å satse! Her har en unik mulighet landet på norsk jord! Sterke kloke hoder med lang erfaring som burde få lov til å møtes, sparre og sette seg sammen med hverandre og norske myndigheter og finne ut hvordan vi skal støtte kvinnene som er igjen i Afghanistan nå? Hvorfor da ikke bruke flyktningene vi har evakuert hit som ressurser? Eller er det sånn at vi har evakuert dem hit for å omskolere dem til å bli barnehageassistenter eller vaskepersonale? Det er misbruk av ressurser, noe vi er blitt eksperter på når det kommer til Afghanistan, føler jeg. Det er fortsatt ikke for seint å hente disse kvinnene til Oslo der de er ønsket av kommunen og organisasjoner som jobber med Afghanistan.
Hvis UD vurderer å hente inn uavhengige stemmer fra Afghanistan eller folk de kan rådføre seg med for å tale i Sikkerhetsrådet om kvinners stilling nå i januar, så er tipset mitt å dra til Mo i Rana og Alta og hente ressursene ned til å sitte rundt bordet der de hører hjemme. Når vi klarte å hente dem ut av Kabul, klarer vi å hente dem ut fra Nordland, Troms og Finnmark også. For å tenke stort i vårt lille land er en kunst vi har mestret før!