Espen Østvold Rølla (Dagsavisen 15.11.21) mener at jeg ikke ser hele mennesket, men heller diskriminerer folk på grunn av alder når jeg ønsker meg en kjæreste som ikke har fylt 70 ennå.
«Skal vi lære barna våre at om man legger lista høyt så kommer lykken av seg selv?» spør han.
Det hadde faktisk aldri slått meg at jeg hadde lagt lista for høyt når jeg, som en kvinne på 42, ønsket meg en kjæreste som ennå ikke hadde blitt pensjonist. Rølla mansplainer og sier at «det er klokere å legge til realistiske forventninger». Rølla skriver videre at jeg bør vurdere å slutte med å forholde meg til folk basert på tallet som alder er, «men se hele mennesket».
Jeg tviler ikke på at det finnes mange aktive og flotte menn i 70-årene der ute, til og med uten prostataproblemer, men hvis vi ser på hele mennesket, som Rølla anmoder, så er det en gjenkjenning at en 70-åring gjerne er i en helt annen livssituasjon enn en gjennomsnittlig 40-åring.
Jeg jobber, jeg har hjemmeboende barn fra barnehage til videregående – og jeg er attpåtil aktiv og engasjert i fritiden. Det er et fysiologisk faktum at en person som er 30 år eldre enn meg, trenger mer ro og hvile.
Det er jo noe av årsaken til hele pensjonsordningen.
[ Sanna Sarromaa: – Det er veldig tabu å si dette, men jeg føler meg ikke fullkommen alene ]
Jeg vet ikke helt hva som er problemet, men svaret ser ut til å være at jeg er for kresen. Jeg kan til mitt forsvar fortelle at én av mine langvarige kjærester var nesten 60 år. Han var verken rik eller mektig, heller tvert imot, men jeg elsket ham nettopp for hele det fine mennesket han var (og fortsatt er).
Dessverre ble jeg for gammel for ham, så han gjorde det slutt.
