En enkel diva

– Jeg var helt fucka i mange måneder etterpå.

I juli 2021 vant Renate Reinsve (33) den gjeve prisen for beste kvinnelige skuespiller for hovedrollen i Joachim Triers film «Verdens verste menneske», under den internasjonale filmfestivalen i Cannes. Det er første gang en norsk skuespiller, kvinne eller mann, vinner en av hovedprisene under den prestisjetunge hovedkonkurransen. Filmen har norsk premiere 15. oktober.

«En stjerne er født», konstaterer den britiske avisen The Guardian. Siden Cannes har det kokt rundt skuespilleren. Motedesignerne slåss om at hun skal bruke klærne deres og presse fra Amerika, England, Frankrike og Norge higer etter intervjuer med henne. Nede i Cannes løp folk etter henne på gata og kastet seg om halsen på henne. Renate har blitt en skikkelig kjendis, en stjerne over natten. Men selv føler hun seg ganske lik som hun gjorde før alt dette begynte. Hun har ikke forandra seg så mye. Hele sitt voksne liv har hun levd enkelt.

[ Sissel Gran: Begjærets budbringer (+)  ]

– Jeg har nesten bare handlet bruktklær og har også hatt litt klimaangst. Så jeg prøver å nyte dette og tenke at det bare skjer for en liten periode. Ting varer jo ikke evig, sier hun.

Replikken som endra framtida

Rollen som Julie i Joachim Triers «Verdens verste menneske», er den første hovedrollen Renate Reinsve har gjort i norsk film. Men hennes første profesjonelle jobb som skuespiller fikk hun også av Trier. Det var i 2011, da hun spilte en liten birolle i «Oslo 31. august», film nummer to i det som er blitt hetende Oslo-triologien. Med en eneste replikk, «Nå venter de på oss på Blå», satte hun spor hos regissør Trier. Fordi han er opptatt av lyset i Oslo, overgangslys fra natt til tidlig morgen, måtte han ha Reinsve på sett i nesten en uke kun for å spille inn den ene scenen hun medvirker i. Han la merke til energien hennes, forteller han til Dagsavisen. Det var som om hun søkte om å få lov til å slippe seg fri rundt kamera, og bli til en annen figur. En magisk egenskap, ifølge regissøren.

Der jeg kommer fra er det veldig vanlig å ha med seg et mindreverdighetskompleks

—  Renate Reinsve

For Trier var det sjokkartet at Renate Reinsve gjorde gode ting på teater, men lite på TV og film. Etter å ha fullført skuespillerutdanningen ved teaterhøyskolen i Oslo i 2013, som hun brukte fire forsøk på å komme inn på, begynte hun karrieren på Trøndelag teater og debuterte i «Peer Gynt». Siden har hun hatt en rekke roller i teater, og i 2016 ble hun tilknyttet Det Norske Teateret. For mange er hun også kjent fra norske humorserier som «Hvite gutter» og «Best før».

Nå, etter filminnspillingen, Cannesfestivalen og den enorme oppmerksomheten både «Verdens verste menneske» og prisvinneren har fått, sitter Trier og tenker «hva var det jeg sa». Til Dagsavisen beskriver han skuespilleren som en gave til filmen og et eksepsjonelt talent.

[ Daniel Tande: – Ingen reiser til Planica for å hoppe høyt. Du reiser til Planica for å hoppe langt (+)  ]

Diva i svart

Høsten har lagt seg over hovedstaden og fyller Oslogryta med frisk luft etter dager med regnvær. Parken på St. Hanshaugen lyses opp av gylne, falne blader. Renate Reinsve kommer gående som en diva. Litt på sin plass, kanskje. Hun har tross alt oppnådd noe av det største en skuespiller kan oppnå – gjort sitt livs største rolle og vunnet internasjonal pris for den.

Svart skjørt, svarte strømpebukser, svarte, høyhælte sko, svart blazer og svart paraply. Flere lag med svart. Og et kongeblått ullskjerf. Elegant. Gjemt under paraplyen dukker Renate opp. Med venstre hånd i livet går hun litt som på en catwalk.

– Hei! Jeg er sykt sulten, kanskje vi kan begynne her?

Vi beveger oss inn på Pascal på St. Hanshaugen og finner et bord innerst i lokalet i håp om å ikke bli forstyrret.

– Salat med kyllingconfit, røkt bacon, parmesan og parmesandressing. Ja takk. Jeg er solgt, sier Renate før hun bestiller salaten og en enkel cappuccino.

Mens vi snakker om Renates drøm om å spille i en fransk film en gang, og at hun faktisk nylig har fått tilbud om å bo i Paris en måned for å lære språket og møte noen franske produsenter, spilles franske toner i det franske restaurantlokalet som dufter av terter og makroner. Typisk, men kanskje er det tilfeldig. Det var nettopp i Frankrike, for bare noen måneder siden, at livet hennes ble snudd på hodet.

– Tusen takk. Og tusen takk til juryen, jeg beundrer dere så mye. Denne prisen tilhører så mange, sa en rørt Renate Reinsve da hun mottok prisen i Cannes, iført et spesiallaget antrekk fra Louis Vuitton til en verdi av flere hundre tusen kroner.

Det kanskje aller viktigste jeg lærte i terapi var å ikke få panikk når jeg fikk en følelse

—  Renate Reinsve

Fra en storby til en annen. Nylig kom Renate hjem fra New York. «Verdens verste menneske» ble vist under New York filmfestival og ble svært godt mottatt. Tilbake i Oslo blir hun stadig oftere gjenkjent blant folket.

– Det er litt kjedelig at folk her ikke har sett filmen ennå. Den er jo Norge sin på en måte, men så har den fått så innmari mye oppmerksomhet i utlandet, sier hun.

Hun gleder seg til folk «her hjemme» får se filmen. Og hjemme for Renate Reinsve, det er Oslo. Her er folk så nedpå og jorda, og det liker hun veldig, veldig godt. I takknemlighet over alle byene hun får besøke, er det alltid godt å komme hjem igjen. Til sønnen og vennene.

---

Renate Reinsve

• 33 år. Født 24. november 1987.
• Født i Solbergelva i Drammen.
• Utdannet ved Teaterhøyskolen 2009-2013.
• Vært tilknytta Trøndelag teater og Det Norske teateret.
• Hatt sentrale roller i norske TV-serier som «Hvite gutter» og «Best før».
• Vant Heddaprisen for beste kvinnelige medspiller i 2014 for rollen som lærer i stykket «Besøk av en gammel dame».
• Vant prisen for beste kvinnelige skuespiller ved filmfestivalen i Cannes i 2021, for sin rolle som Julie i Joachim Trier-filmen «Verdens verste menneske»

---

Mindreverdighetskompleks og aksept

Oslo har ikke alltid vært hjemme. Renate Reinsve er vokst opp i Solbergelva i Drammen og begynte å engasjere seg for teater allerede som 9-åring.

– Der kunne man snakke om ting og føle på ting, sier Renate og mimrer tilbake til teatergruppa i Drammen.

Hun beskriver Solbergelva som et lite sted hvor det ikke var vanlig å snakke om ting.

– Nei, hvordan skal jeg forklare bedre hvordan det er der, da? Hun tar en pause og tenker seg om litt:

– Folka der har en veldig gammeldags måte å oppdra barn på, for eksempel. Det var ikke noe kunst eller kultur tilgjengelig i det hele tatt, det var bare en vei med en dam og en skole.

[ Ræggen går, og alle er med (+)  ]

16 år gammel ble hun kasta ut hjemmefra. Akkurat hvorfor er ikke så viktig, mener hun. Første stopp ble Drammen, hvor hun gikk på videregående, men i lengselen etter å komme seg vekk droppet hun ut av skolen og flyttet til Skottland for å være bartender ett år.

– Der jeg kommer fra er det veldig vanlig å ha med seg et mindreverdighetskompleks. Jeg måtte skjule hvem jeg var, var mye flau og følte alltid at jeg hang etter.

Hun flyttet fra Solbergelva for å bli voksen og skjønne hva verden handler om. Måtte vekk fra alle kjente for å se dem i kontrast. Gjennom terapi har hun lært seg å akseptere fortida. At hun ble kasta ut hjemmefra har bidratt til at hun i dag tåler å stå i krevende situasjoner. Hun blir ikke lenger redd av stress og press, ofte er det da hun jobber best.

Livet mitt er satt, jeg vet hva verdiene mine er og hva som betyr noe for meg

—  Renate Reinsve

– Det er ikke noe vits å snakke om den vanskelige tiden. Alle har hatt det tøft en gang, sier Renate Reinsve.

Hun har hatt det vanskelig og valgt å ikke ta tak i det, for så å ta skikkelig tak i det noen år senere. Hun tok et helt år pause for å vie all sin tid til terapi. Gjennom det lærte hun mye. Ting hun ikke visste var mulig å lære. Det er når hun setter det i kontekst med hvordan hun jobber som skuespiller, at hun mener det blir viktig å snakke om.

– Jeg tror ikke jeg hadde klart å spille Julie hvis jeg ikke hadde vært så bevisst menneskelige mekanismer.

Julie er ensom, men glad. Forvirra, men trygg. De nyansene var det viktig for Renate å få frem. Hun tror erfaringene hennes ga henne en dytt inn i en slik måte å tenke og føle på.

Renate virker bestemt når vi snakker om fortid og oppvekst. Hun vet hvor grensa hennes går for hva hun vil dele og ikke.

– Det kanskje aller viktigste jeg lærte i terapi var å ikke få panikk når jeg fikk en følelse. Å akseptere og forstå at den oppsto, men vite at den fint kan stå sammen med andre følelser. Ting kan være kaos, men det trenger ikke være farlig.

Symbol av høy verdi

– Kan du holde denne? Spør Renate og rekker Dagsavisen vesken hun bærer på armen.

– Hæ?!

– Tør du ikke?

Hun ser på meg og ler. Skrekkslagent tar jeg imot vesken mens hun gjør seg klar til å fotograferes. Vesken fikk hun i gave da hun var i Cannes under filmfestivalen. Et dyrt symbol på den kanskje største kvelden i hennes liv.

– Jeg har fått to dyre vesker i gave. Den ene er faktisk veldig stygg, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den, sier Renate og ler.

En del av henne føler at det ikke er innafor med så mye luksus som hun nå opplever.

– Det er så mye penger involvert. Det er ikke det yrket handler om i det hele tatt, så det er et sidespor man ikke må bli lost i.

Det er viktig å holde tunga rett i munn når man står i en bølge av internasjonal oppmerksomhet, forteller hun. Hvis man glemmer at det er midlertidig, lever ut ifra den type annerkjennelse og luksus og måler verdien sin opp mot det, kan det bli farlig hvis tilbudene avtar. Hun er glad for at hun er 33 år når dette skjer i livet hennes. Hadde hun vært ti år yngre er hun usikker på hvordan hun hadde håndtert det.

[ Hun ga soldatene et nytt ansikt (+)  ]

– Livet mitt er satt, jeg vet hva verdiene mine er og hva som betyr noe for meg. Da blir alt dette bare en bonus, sier hun.

Når Renate kommer hjem fra rød løper og luksuriøse reiser, forteller hun vennene sine og sønnen sin hva hun har opplevd. De reagerer stort sett bare med «WHAT?!».

Den siste tiden har de store motedesignerne Louis Vuitton, Chanel, Dior og Prada sloss om at Renate Reinsve skal bruke kjolene deres. Daglig har hun mottatt gaver i forsøk på å smiske henne til å velge dem. Louis Vuitton vant henne over og har invitert henne til Paris Fashion Week, men på det premisset at hun ikke får dra på noen andre visninger. Så betaler de reisen og sånt, da.

– Det er utrolig hyggelig og veldig gøy å føle seg fin hele tiden. Men det er bare klær. Jeg er vanlig inni de klærne, sier hun.

«Hva sier dette om meg?»

Mange spår nå en internasjonal karriere for skuespillertalentet. IndieWire, som er et bransjenettsted for film og filmkritikk, tror at Renate Reinsve kan bli nominert til Oscar for rollen som Julie.

– Å lese «Oscar» sammen med navnet mitt? Helt, helt sykt, sier Renate.

På lista over hvem IndieWire tror at kommer til å få en Oscarnominasjon, står navnet hennes sammen med kjente skuespillere som Kristen Stewart og Cate Blanchett.

– Det skal nok litt til å bli nominert, men jeg føler jeg har vunnet allerede. Jeg har fått nok i mitt liv.

Renate har et lurt smil som dukker opp med jevne mellomrom. Hun har en enkel og munter holdning til samtalen. Nå, mens vi slurper i oss kaffen på Pascal, er smilet tilbake. Hun forteller at hun er lik rollen hennes, Julie, i måten hun tenker på. At hun stiller seg eksistensialistisk til det meste.

Adrenalin, angst og frykt kan hjelpe meg veldig til å jobbe bra

—  Renate Reinsve

– Nå drikker jeg kaffe istedenfor te denne morgenen, hva sier det om meg? Hva sier det om samfunnet vi lever i? Hvis jeg legger ut et bilde på Instagram, hvem er jeg da? Hva betyr det, hvorfor gjør jeg det, og hva kommer andre til å tro?

– Blir det ikke litt vanskelig å være spontan da?

– Å nei, jeg er veldig spontan, altfor spontan. Men etterpå tenker jeg alltid: Hva betydde det?

– Men er det fordi du vil at alt skal ha en verdi?

– Kanskje det. Det er et godt spørsmål.

Smilet vokser, men denne gangen kommer det ikke av noe hun har sagt. Det er nemlig kommet en liten baby inn i restauranten. Den er plassert rett foran Renates blikk.

– Åh, det lille fjeset der! Hallo, hallo! Å, så søt. Så glad!

Renate og babyen blir umiddelbart venner. De flørter med hverandre over bordkanten.

Verdens verste menneske

Ingen er kanskje verdens verste menneske, men de aller fleste føler seg sånn på et eller annet tidspunkt, tror Joachim Trier. «Vi ender opp med å såre noen eller føle oss mislykket», mener filmskaperen som tar for seg de store temaene i de små hverdagsseansene. «Verdens verste menneske» stiller spørsmål som: Vet vi noen gang egentlig hvem vi er? Og er det derfor det er vanskelig å være nær noen? I en tid med så mange valg, hvor alt skal ha en funksjon, kan man likevel sitte fast. Trier trengte skuespillere som turte å være sårbare i scener som kan være ubehagelig å stå i over flere dager. Rollen som Julie ble skrevet med Renate Reinsve i tankene.

– Jeg var helt fucka i mange måneder etterpå.

Aldri før har hun jobba så hardt. Hun måtte tørre å vise seg selv som menneske og samtidig gå inn i karakterens følelser og skape en sannhet i de følelsene foran kamera. Renate var villig til å gi seg helt over til rollen som Julie. På mange måter ble hun Julie.

– De spørsmålene Julie stiller seg begynte jeg å stille meg, og de følelsene hun har begynte jeg å føle på. Jeg ble forvirra over mitt eget liv og i min egen livssituasjon.

Hun beskriver innspillingsperioden som «den fineste tiden ever», og legger ikke skjul på at en liten depresjon skylte over henne når alt arbeidet var over.

I ett år og ni måneder gikk Renate rundt og var livredd. Hun var redd for å ikke få fram alle nyansene i Julie. Hun leste manuset om igjen og om igjen, og prøvde å finne noe nytt hver gang. I 57 dager med innspilling var Renate litt som en toppidrettsutøver. Hun hadde ikke tid til å feile. Hun måtte vinne hver dag.

– Adrenalin, angst og frykt kan hjelpe meg veldig til å jobbe bra.

Jeg ville bli ordentlig tømrer, liksom. Lage min egen bod

—  Renate Reinsve

Renate synes det er vanskelig å se akkurat hvem Julie er. På samme måte som hun synes det er vanskelig å se akkurat hvem hun selv er.

– Jeg ante ikke hvordan jeg skulle spille henne eller akkurat hvem hun var, men jeg følte meg så knytta til henne.

Spons og selvforakt

Vi har gått fra den franske restauranten. Renate fortviler seg over at hun ikke fikk sagt hade til babyen. Men vi føler oss ikke helt ferdig snakka, og været inviterer ikke akkurat til en prat i parken. Renate påpeker gjentatte ganger hvor kaldt det er, og at «sånn var det ikke i New York». Kanskje var ikke de mange lagene med svart nok til å holde henne varm. Så vi flytter oss til Kaffebrenneriet. Hun ønsker seg faktisk en sponsoravtale med Kaffebrenneriet.

– Dette er bare et rop om hjelp! Jeg trenger kaffe!

Det lure smilet gjemmer seg beskjedent under paraplyen, men ikke godt nok til at det ikke er synlig.

– Kaffebrenneriet er min sigarett. Alle pengene jeg har tjent i mitt liv har jeg brukt der, sier hun.

Det tok ikke lang tid å forstå at humor er et viktig hverdagselement for Renate. Selv mener hun at det nesten utelukkende er tull og tøys med henne, og begrunner det med at det er en slags forsvarsmekanisme.

– Men så tror jeg også at det øker livskvaliteten å gi rom for tull og tøys overalt.

Nok en gang prøver vi å finne det bordet som er plassert mest for seg selv. Ikke så lett på en regnfull torsdag, men vi slår oss ned ved vinduet.

Jeg tror kanskje at når man ikke har hatt det så bra selv, så får man veldig behov for å lage et godt liv for noen

—  Renate Reinsve

På Kaffebrenneriet er stemninga en litt annen. Vi er ferdig med å snakke om det glamorøse. Alt Renate har oppnådd det siste året har gitt henne tonnevis med komplimenter fra nært og fjernt. Hun har vanskelig for å ta imot ros. Det er blant de få tingene som kan få henne til å rødme og bli sjenert.

– Det er vel selvforakten, da. Men jeg prøver virkelig å bli bedre på å ta det imot.

Denne gangen er det tonene til låta «Skinny love» som fyller det lille, men varme lokalet på St. Hanshaugen. Utenfor høljer det ned.

[ Hun er en av gutta og har en stødig hånd på rattet i NRK-suksessen «Rådebank», denne Hege Husby. Så viser det seg at skuespiller Maja Christiansen (25) ikke har lappen en gang (+)  ]

Snekkerdrømmen

Dagen før Renate fikk telefonen fra Joachim Trier hadde hun egentlig tenkt å ta en ordentlig pause fra skuespill og teater. Hun ville gjøre noe helt annet en stund. Aller helst ville hun bli god til å snekre.

– Det var det jeg ville. Jeg ville bli ordentlig tømrer, liksom. Lage min egen bod, et lite uthus, kanskje. Det er kreativt og meditativt, og man får brukt kroppen. Også får man skikkelig mestringsfølelse av å føle seg så selvstendig. Det gir meg kraft, sier hun.

Renate savnet den delen av skuespillerfaget som hun verdsetter aller høyest: Å bygge karakter og finne verdien i den. Å snakke om betydningen av arbeidet skuespillerne gjør. Hun har stor respekt for alt hun har vært med i, men de jobbene hun har gjort på TV frem til nå var ikke grunnen til at hun gikk inn i yrket.

– Jeg ble etter hvert kun castet til en viss type rolle, sånne roller som jeg hadde spilt på TV fra før. Jeg ble ikke påtenkt rollene jeg egentlig hadde sett for meg eller hadde lyst på i utgangspunktet.

Vi begynner å snakke om integritet i skuespillerfaget. Jeg blir nysgjerrig på hvor lett det er å stå ved sin egen integritet i en bransje med hard konkurranse og lite tilbud.

– Det er vanskelig for de som driver med casting å vite at jeg kan gjøre noe annet enn de rollene jeg allerede har gjort. Det er der problemet ligger.

Renate trekker fram janteloven. Hvem er hun til å si at noe er for dårlig til at hun vil takke ja? Nettopp det tror hun mange skuespillere synes er vanskelig. Kanskje vet man at det ser dårlig ut for ryktet, men så har man ikke råd til å takke nei.

Nå er Renate i en posisjon hvor hun faktisk kan takke nei til jobber som ikke virker interessante for henne. Etter Cannes-premieren har hun fått flere tilbud. Alle vil ha en bit av den prisbelønte skuespilleren. Det kommersielle aspektet ved en film blir prioritert i køen for støtteordninger, slik Renate opplever det. Det tærer på motivasjonen. Selv mener hun at nytten av å se en film handler om å lære noe om seg selv og forstå hvilken tid vi lever i, samtidig som man blir underholdt.

– Film, kunst og musikk binder oss sammen og skaper identitet. «Barn», som er en megagod norsk film, blir ikke sett veldig mye. Det er synd, for kvaliteten på en film blir for mange målt ut ifra tall og salg. Det er så misforstått.

Det viktigste i verden

Det var sommeren 2019 at Renate ble mamma til en liten gutt. Tross det hun beskriver som «en jævlig graviditet», har hun elska det å få barn fra første stund.

– Herregud så koselig det er. Det er så sykt mye kjærlighet. Jeg har aldri opplevd noe lignende. Jeg tror kanskje at når man ikke har hatt det så bra selv, så får man veldig behov for å lage et godt liv for noen, sier hun.

Sønnen legger mye føring for valgene Renate tar. Planen er å ta ham med de gangene hun skal være borte ganske lenge. Hun har en idé om at det kan være ganske spennende for et barn å leve sånn. Reise rundt. Se at en forelder har det skikkelig gøy, gjør masse spennende og jobber ut ifra gode verdier.

– Jeg tror han forstår og opplever at han er det viktigste i verden for meg.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Fem favoritter

• Mat: Julians lokale Ceviche. Får ikke nok.
• Sted: Huset mitt er veldig digg nå som jeg reiser så mye.
• Musikk: «I’m the Echo» av Darkside. Hot!
• Bok: Ingvil Schades «Drammens rekordbok». Ler meg i hjel.
• Film: Mulholland Drive av David Lynch. Mitt første møte med en god film.

---