Debatt

Omsorg fra de nærmeste

Norske barn har tilsynelatende alt de kan drømme om. Men har vi frarøvet dem det aller viktigste?

Tidlig barnehagestart kan være skadelig for barn, mener kronikkforfatter.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I år er 30 år siden Norge ratifiserte Barnekonvensjonen, og med det forpliktet oss til å ivareta prinsippet om barnets beste. Til tross for dette virker det som at ingen av partiene, i hvert fall i tilstrekkelig grad, evner å ta innover seg nyere hjerneforskning som kan tyde på at tidlig barnehagestart kan utgjøre en risiko for deres helse.

Anette Trettebergstuen garanterte før valget at en Arbeiderpartiledet regjering vil skrote kontantstøtten. Det betyr at veldig mange foreldre vil være tvungne til å sende ettåringen sin i barnehagen.

I fjor høst publiserte UNICEF en rapport som så på hva som former barns velvære i rike land. Norge kommer ut som best i klassen når det gjelder å gi gode oppvekstsvilkår.

Til tross for at vi har de beste forutsetningene, svikter vi på psykisk helse.

På enkeltfaktoren «mentalt velvære» er vi på en 11. plass. Når det kommer til selvmordsraten blant unge mellom 15 og 19 år, havner norsk ungdom på en 16. plass, og når det kommer til depresjon blant unge havner vi helt nede på 22. plass.

En lang rekke fagfolk frykter at de lange dagene i barnehagen allerede fra ett års alder utgjør en potensielt sett stor risiko for deres fremtidige helse. Kan tidlig barnehagestart være en medvirkende årsak til de dystre tallene som kommer frem i rapporten?

Vi vet at barn er svært tilpasningsdyktige.

Det de dog ikke klarer å tilpasse seg, er mangelen på en primæromsorgsgiver som er tilstrekkelig mottakelig og innfølende overfor barnets signaler.

De første leveårene gjennomgår hjernen enorm vekst. Når barnet er tre år gammelt har hjernen nådd 90 prosent av sin endelige størrelse. Utviklingen skjer i stor grad på bakgrunn av de sosiale erfaringene barna gjør seg i samspill med sine omsorgsgivere.

Tilknytningsteoretikeren John Bowlby hevdet allerede på 50-tallet at det er essensielt at små barn opplever «en varm, intim og vedvarende relasjon til sin mor, eller en permanent morserstatning, der begge finner tilfredsstillelse og fornøyelse» for å oppnå god helse gjennom livet.

Da det i løpet av 90-tallet ble mulig å måle hjernens aktivitet ved hjelp av ny teknologi, fikk Bowlbys teori om betydningen av god tilknytning tidlig i livet ny vind i seilene. For første gang ble det mulig å påvise hvordan våre sosiale relasjoner i tidlig barndom påvirker hjernens dannelse, av grunnlaget som all videre læring og utvikling skal bygges på.

En av verdens fremste barnepsykologer og hjerneforskere Allan Schore, hevder at små barn er avhengige av en primæromsorgsgiver. Han stiller derfor spørsmålstegn ved hvorvidt barnehagepersonalet er i stand til å tilby de aller minste god nok omsorg.

Vi må anerkjenne at det finnes en sannsynlighet for at ansatte i barnehager verken innehar evne eller kapasitet til å kunne inngå i disse fininnstilte mikrointeraksjonene, som er en forutsetning for små barns optimale utvikling, fysisk og psykisk.

Økt bemanningsnorm, altså flere omsorgsgivere i barnehagen, representerer antagelig en økt trussel mot de minste barnas ve og vel, og ikke en styrkning av omsorgen.

De yngste barna har behov for forutsigbarhet når det gjelder sin omsorgsgivers underbevisste kommunikasjonsmønstre, og er ute av stand til å tilpasse seg de stadig skiftende kommunikasjonsmønstrene som ulike omsorgsgivere representerer.

I tillegg ser det ut til at omsorgsgivers evner og intensjoner er irrelevante dersom man ikke har «god kjemi» med barnet: barnet må være emosjonelt mottakelig for omsorgen for å kunne nyttiggjøre seg den.

Resultatene fra studien i min egen mastergradsavhandling støtter bekymringen rundt den omfattende institusjonaliseringen: en tilstrekkelig nær relasjon mellom ettåringene og deres omsorgsgivere i barnehagen ser ut til å være vanskelig å oppnå.

Fraværet av en primæromsorgsgiver som er tilstrekkelig tilgjengelig, mottakelig og innfølende ovenfor barnas signaler utsetter barna for en betydelig helserisiko knyttet til blant annet forhøyede nivåer av stresshormoner og dårlig evne til å regulere eget følelsesliv. Negative konsekvenser for barnas fysiske og psykiske helse knyttet til dette er nærmest endeløse.

Norske barn har tilsynelatende alt de kan drømme om, men har vi frarøvet dem det aller viktigste?

Nok tid sammen med dem de er glad i?

Prinsippet om barnets beste utgjør artikkel 3 i Barnekonvensjonen og er en integrert del av Grunnloven gjennom §104 som lyder slik; «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Videre kan man lese at «myndighetene skal legge forholdene til rette for barnets utvikling (...) fortrinnsvis i egen familie».

Å ivareta barnets beste er med det juridisk forpliktende for beslutningstakerne våre, de er pliktet til å føre en politikk til våre barns beste. Når nyere forskning kan tyde på at tidlig barnehagestart ikke er til barnets beste, må politikerne følge føre-var-prinsippet. Derfor må samtlige politiske partier legge til rette for at omsorgen for de aller yngste kan foregå i hjemmet.

Vi kan ikke risikere våre barns ve og vel til fordel for arbeidslinja, likestillingen og integreringen. Arbeiderpartiet må beholde kontantstøtten!