Debatt

Norge må vise vei

Jonas, før en bærekraftig utenrikspolitikk.

Den kommende regjeringen må sørge for at den økonomiske dimensjonen får like stor plass i norsk utenrikspolitikk, som den sosiale og klimamessige bærekraften, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Finans, næringsliv og økonomisk ulikhet. Alt dette må løftes betraktelig i norsk utenrikspolitikk hvis den har ambisjoner om å levere på bærekraftagendaen frem mot 2030.

Vi oppfordrer derfor deg Jonas, og din kommende regjering, til å gripe muligheten dere har til å sette økonomiske strukturer tydelig på agendaen i utenrikspolitikken.

Klima, ulikhet og rettferdighet ble tre av valgkampens hovedsaker. Det må også gjelde utenrikspolitikken. De tre dimensjonene av bærekraft: miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft må alle få en tydelig plass.

Historisk har helse og sosiale saker dominert norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Ser vi nærmere på bistandsbudsjettet, som historisk har utgjort opp mot 85 prosent av utenriksdepartementets budsjett, ser vi at det sosiale aspektet fortsatt dominerer.

Hvis vi litt forenklet sammenlikner de tre dimensjonene av bærekraft i norsk utenrikspolitikk basert på tematisk bistand fra 2019, ser vi at over halvparten av midlene går til tiltak knyttet til sosiale dimensjoner inkludert helse, utdanning og nødhjelp.

Miljø og energi står for en fjerdedel, mens kun 19 prosent – under en femtedel går til økonomiske strukturer, handel og produksjon. I dette regnestykket er bistand til kostnader i Norge, styresett og multilaterale organisasjoner ikke tatt med, da ville fordelingen blitt enda sterkere skjevfordelt i retning det sosiale.

Selvfølgelig er ikke bistandsbudsjettet den eneste indikatoren på hva Norge prioriterer i sitt internasjonale arbeid, men det gir oss likevel en viktig pekepinn. Siden 2005 har norske regjeringer løftet fram den økonomiske dimensjonen og næringspolitikk som satsinger i utenrikspolitikken tydeligere enn før.

Den gang utgjorde den sosiale dimensjonen over 70 prosent av norsk tematisk bistand med utgangspunktet over. Men ser vi nærmere etter gir det seg ikke store utslag i bevilgningene i bistandspolitikken, for fortsatt utgjør den sosiale dimensjonen altså rundt 55 prosent.

Kim Noguera Gabrielli, Adm. direktør
i UN Global Compact Norge, og Stina Torjesen, Førsteamanuensis
ved Universitetet i Agder.

Du sa valgnatten at klima skal være rammen for all politikk og vi føler oss trygge på at alle piler peker i den retningen også når det gjelder utenrikspolitikken. Men det blir avgjørende å ikke etterlate de økonomiske strukturene igjen på målstreken, hvis klima og miljø rykker fram i køen i norsk utenrikspolitikk.

Historisk har det vært begrenset hvor mye politisk tyngde, som er lagt i økonomiske spørsmål i norsk utenrikspolitikk utover handelsavtaler. Det er uheldig gitt at initiativ og bevilgninger som tas på det økonomiske feltet skiller seg fra sosiale og miljørelaterte ved at de ofte består av langsiktige investeringer heller enn gavebistand.

De er også ofte fokusert på å endre dypt urettferdige strukturelle og institusjonelle forhold i global økonomi, som for eksempel multinasjonale selskapers mulighet til å unngå å skatte, lønnsvilkår for arbeidere og sårbare staters gjeldsbyrder.

Dette er langsiktig og møysommelig arbeid, men som like fullt har potensialet til å gi kraftfull drahjelp til afrikanske, asiatiske og latinamerikanske middelklasser som forsøker å løfte sine egne land ut av fattigdom.

Sjelden har tidspunktet for en styrking av den økonomiske dimensjonen i norsk utenrikspolitikk passet bedre. Vi ser to grunnleggende skifter. For det første, ideologisk er ideen om at en liten stat og stadig mer deregulerte markeder vil resultere i økt velferd for alle, på vikende front, ikke minst i land som USA under president Joe Bidens ledelse. G7s enighet om en global minsteskatt er et uttrykk for denne endringen.

For det andre, Kinas økonomiske suksess er basert på en aktiv stat som former markeder. Kinas økonomiske makt vil på lang sikt også kunne omsettes i politisk makt. Det gjør økonomiske spørsmål til sentrale stridsspørsmål i global politikk og Norge er tjent med å være proaktiv og til stede når eventuelt nye kjøreregler for globale markeder utformes.

Norge kan møte en verden preget av økende ulikhet, populisme og proteksjonisme mer effektivt enn det vi gjør i dag. Vi bør ta utgangspunkt i omveltningene som skjer rundt oss, Norges interesser og hvordan Norge kan gjøre en forskjell. Vi kan gi noen av våre aller viktigste bidrag til å gjøre verden til et bedre sted basert på erfaringer fra eget land fra det som er et av verdens mest fremoverlente oljefond, best utviklede arbeidsliv og partssamarbeid, og høyteknologiske industrier.

Vi tror at Norge er best tjent med å adressere økonomisk ulikhet direkte og med full kraft. Vi mener vi må bruke en betydelig del av våre utenrikspolitiske ressurser på dette. Norge kan selvsagt ikke «fikse» verden eller den globale markedsøkonomien på egen hånd.

Vi kan imidlertid samarbeide tett med andre stater og aktører, som deler våre målsetninger. Vi kan utvikle og bruke de verktøyene vi har til rådighet – for eksempel et oljefond som i enda sterkere grad kan fronte en agenda knyttet til ansvarlige investeringer innen global finans. Den norske fagbevegelsen kan også spille en viktig rolle idet verden gjenoppdager viktigheten av arbeidstakers rettigheter og anstendig lønn.

Rent konkret oppfordrer vi deg og den kommende regjeringen til å sørge for at den økonomiske dimensjonen får like stor plass i norsk utenrikspolitikk, som den sosiale og klimamessige bærekraften. Skal vi sikre at norsk utenrikspolitikk er «bærekraftig» i vår tid, må den i mye større grad enn før vektlegge dette området, hvor Norge både har erfaring og godt utviklede modeller.