Kommentar

Den endeløse krigen

Tjue år etter at amerikanerne startet sin « krig mot terror» kjennes ringvirkningene også i Afrika.

Det islamister har gjort i Afrika er noe av det samme de har gjort i Midtøsten og Afghanistan: De har utnyttet lokale konflikter, skriver Maren Sæbø. Her er restene etter en bilbombe i Mogadisu, Somalia, 2019, etter et angrep fra islamistgruppen al-Shabaab.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sent i 2001 var jeg i ferd med å legge ut på en bussreise opp Øst-Afrikakysten. Også der merket vi at ting var i emning. Ikke veldig lenge etter at USAs president George Bush jr. i en tale 16. september 2001 erklærte «krig mot terror», kunne vi fra Durban i Sør-Afrika se amerikanernes hangarskip i horisonten, på vei nordover. Noen måneder senere, da bussreisen min hadde tatt meg til Lamu, helt nord på Kenya-kysten mot grensen til Somalia, havnet jeg midt i militærøvelsen «Edged Mallet»; en militærøvelse der Kenya og USA sammen øvde i et kystlandskap ikke ulikt det lenger nord.

Lokalbefolkningen var ikke særlig vennlig innstilt. Ungdom fra Lamu hadde vært en del av en østafrikansk Al-Qaida-celle som i 1998 sprengte seg sjøl og minst 224 andre i lufta utenfor de amerikanske ambassadene i Dar-es-Salaam i Tanzania og Nairobi i Kenya. Det var en viss sympati for islamistene i området, og den ble ikke mindre da amerikanernes amfibiekjøretøy skar gjennom mangrover og strender som utgjorde regionens matfat.

Gjennom tjue år har Afrika vært en del av amerikanernes «krig mot terror». Selv om den umiddelbare innsatsen ble rettet mot Afghanistan, og etter hvert Midtøsten, var Afrika hele tiden i fokus. Det var i Sudan Osama bin Laden hadde tilbrakt tiden mens han bygget opp Al-Qaida, og det var i det nabolaget organisasjonen utførte noen av de første og mest blodige angrepene, nemlig de nevnte to ambassadebombingene i 1998. Sudanere, kenyanere og somaliere hadde reist med gruppen tilbake til Afghanistan, og i 2001 var noen av disse tilbake på afrikansk jord.

Som i Afghanistan og Midtøsten er dommen tjue år senere at «krigen mot terror» ikke kan vinnes militært. Tvert imot har den vært med på å skape de nye muligheter og slagmarker for islamistiske grupperinger, og sementert autoritære regimer amerikanerne har ment har vært nyttige i sin overordnede strategi. Det siste året har islamister vært mer aktive og mer brutale i Afrika enn noe annet sted. I Mali, Niger, Burkina Faso og Nigeria i vest, i Libya i nord og i Somalia i øst. Det er også åpnet en ny front i Den demokratiske republikken Kongo i Sentral-Afrika og i Mosambik i sørøst.

Det islamister har gjort i Afrika er noe av det samme de har gjort i Midtøsten og Afghanistan: De har utnyttet lokale konflikter, vel vitende om at deres nærvær vekker oppsikt og utløser militære operasjoner. Marginaliserte områder med svak statsstruktur er nemlig disse gruppenes oksygen. Slik Al-Qaida en gang i tiden kunne utnytte kaoset i Afghanistan, og den islamske staten (IS) vokste seg store i kjølvannet av Saddam Husseins fall og den sekteriske krigen i Irak, har også deres afrikanske avleggere kunnet utnytte den eskalerende «krigen mot terror».

I Somalia vokste de islamske domstolene og al-Shabaab ut av borgerkrigen, og i dag er al-Shabaab den største gruppen som har sverget troskap til Al-Qaida noe sted. En kjedereaksjon som ble satt i gang av Muammar Gaddafis fall i Libya spredte opprør og våpen til flere land sør og vest for ørkenstaten, særlig Mali. Mali har i dag har flere aktive grupper knyttet både til Al-Qaida og til IS. Opprøret i Mali, som har pågått siden 2012, har på sin side gitt næring til grupper i Burkina Faso og Niger. Og i Niger, Nigeria, Tsjad og Kamerun har man selvsagt flere fraksjoner av Boko Haram – også disse vekselvis knyttet til Al-Qaida og IS.

Siden 2017 har det også åpent seg to «nye» fronter for IS, en i det urolige sørøstre hjørnet av Den demokratiske republikken Kongo, og en nord i Mosambik. I IS’ egen propaganda betegner man disse to frontene som «ISCAP» – den islamske staten i Sentral-Afrika, selv om det er høyst usikkert hvor mye kontakt grupper her har med IS i Midtøsten og hverandre. Den militante salafi-jihadismen, både den som var inspirert av Al-Qaida og senere IS, er blitt en franchise.

Analytikere er mer eller mindre enig om at «krigen mot terror» var et feilgrep, i Afrika som andre steder. Det overordnede fokuset på våpenmakt styrte amerikanernes forhold til afrikanske land, og konflikter. Dette sementerte makten til diktatorer og autokrater og den demokratiseringen kontinentet hadde opplevd i løpet av 1990-tallet stagnerte: Det viktigste ble å hindre at islamistiske grupper vokste seg sterke. Tenketanken The International Crisis Group har denne høsten produsert en hel liten podkastserie om islamistgrupperingene i Afrika og «krigen mot terror». Derfra er dommen klar; den militære strategien har mislyktes, islamistene er sterkere nå enn noensinne i løpet av de tjue årene som har gått siden høsten 2001.

Den siste måneden har al-Shabaab i Somalia hyllet Talibans maktovertakelse i Afghanistan. I Burkina Faso og Nigeria virker det også som at islamistgruppene er på offensiven. Nord i Mosambik har regjeringsstyrker nå fått hjelp av blant annet Russland og Rwanda for å hamle opp med islamistene. For befolkningen i disse områdene, som jo er de som først og fremst rammes av dette, bør både lokale og internasjonale aktører komme opp med bedre løsninger.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev her.

Maren  Sæbø

Maren Sæbø

Er utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika og har de siste årene jobbet som journalist. Er tilknyttet Vårt Land og Dagsavisen som journalist og kommentator.