Etter årtier med en usosial boligpris- og leieprisvekst kom bolig for fullt på den politiske dagsorden i fjor. Likevel reflekteres situasjonen på boligmarkedet ikke på de høyrevendte partienes valgprogram.
Et valgprogram med alle sine politiske mål danner grunnlaget for et politisk partis eventuelle regjeringsforhandlinger med andre partier. De røper ikke bare hva et parti ser det verdt å kjempe for, men også hva de fullstendig overser.
[ – Jeg skjønner at folk skvatt. Plutselig henger det en bleik, lubben fyr fra taket ]
Den kommersielle eierlinja som for lengst er spilt fallitt, bejubles i Høyres partiprogram med ord som at partiet ønsker å «videreføre selveierdemokratiet som en grunnstein i det norske samfunnet». I programmets boligseksjon finner du ikke et eneste ord om leieboere på det private og kommunale leiemarkedet. At leietakere fortjener lavere leier, bedre leiekontrakter og flere rettigheter nevnes aldri.
En million mennesker leier i Norge, men alt Høyre har å si om leiemarkedet, er at Høyre støtter leie til eie-modeller, som på magisk vis skal få oss over i eiemarkedet. Slike modeller kan være hensiktsmessige for dem som har råd til å være med eller i en kontekst med relativt lave boligpriser, men høyt egenkapitalkrav.
Men de tilbyr ikke et reelt forsøk på å gjøre noe med storbyens ukontrollerte boligmarked og de fører verken til lavere leiepriser eller boligpriser, med mindre de kobles til en ikke-kommersiell boligsektor.
Det er imidlertid ikke en slik ikke-kommersiell sektor som vies plass i Høyres program, men kravene til deres venner i den kommersielle eiendom- og utbyggerbransjen. Høyre skriver at de skal «fortsette å forenkle og modernisere regelverk og fjerne unødvendige krav og pålegg i lover og forskrifter som forsinker boligbyggingen», og til og med redusere befolkningens mulighet for å klage på byggesaker.
[ Tore Renberg: – Jeg er nokså ublyg vanligvis, men jeg føler meg fremmedgjort i dette klimaet ]
I en tid hvor utbyggere og spekulanter jobber hardt for å bygge stadig dårligere og mindre leiligheter for å tjene enda mer profitt, er alt Høyre får seg til å si, at de skal gjøre det enda enklere å bygge dårligere.
Hvis du tror at Høyre er alene om å fortrenge eksistensen til leieboere og alle dem som møter boligmarkedet uten høye inntekter eller tilgang på arv, tar du feil. Frp, Venstre og KrF sier nærmest ingenting om leieboere i sine partiprogrammer de heller. KrF er det eneste partiet som inkluderer en setning om en ny ikke-kommersiell boligsektor.
Frp tar typisk til orde for å redusere boligstandarden, og sier de vil «reversere fordyrende detaljkrav til universell utforming, byggemåte og energikrav knyttet til nybygg». Universell utforming er veldig viktig for en stor gruppe mennesker, dessuten er høyere standard noe alle tjener på. Venstre nevner ikke engang ordene «leietakere» og «leiemarkedet» i deres partiprogram.
Hvor er høyresidens tiltak for å gi oss bedre boliger til en rimeligere pris?
Hvorfor er det stadig spekulantenes rettigheter til å tjene penger på andres hjem som vektlegges? Hvorfor settes det ikke spørsmålstegn ved at det å bygge mer ikke løser problemene, så lenge eiendomsspekulantene selger disse boligene for skyhøy profitt? Vi må bygge mer, men bedre og rimeligere.
Hvor er kravene om at ikke bare de rike, men alle fortjener rikelig med plass, sol, og fellesarealer i nye nabolag?
[ Shamini må be venner om hjelp for å komme seg på do: – Jeg føler meg totalt verdiløs ]
Det sies stadig på høyresiden at venstresiden klager mer enn å foreslå endringer. En lesning av årets partiprogrammer viser derimot at det er høyresiden som unngår detaljer i boligspørsmålet, og at venstresiden tilbyr en rekke konkrete løsninger.
Arbeiderpartiet, MDG, SV og Rødt tar alle på visjonært vis til orde for en ny ikke-kommersiell boligsektor, ofte kalt tredje boligsektor. Boliger i en slik sektor skal ikke selges til markedspris, de skal heller kjøpes og selges, eller leies, for en sosial pris. Ap er noe vage, og av venstrepartiene er det særlig SV, MDG og Rødt som går lengst i å skissere hvordan en slik sektor skal komme i stand på lang sikt.
SV og Rødt går enda lenger og tilbyr tiltak som kan settes i verk i dag: for det ordinære private leiemarkedet ønsker de leiereguleringer, økt tilsyn, og sammen med MDG og Ap er de også for å endre husleieloven.
Som Forbrukerrådet har fått tydelig fram, er denne loven i dag satt opp slik at utleier kommer bedre ut en leietaker. I kronikken «Kast husleieloven» hos NRK Ytring skriver Forbrukerrådet at de jobber for at «leietakere selv skal kunne bestemme hvor lenge de vil leie en bolig». Det betyr at lengre kontrakter må bli normen. Det vil overføre mer trygghet og frihet til leietakere, som i dag lever i utleieres makt.
[ Bodde seks år i Afghanistan: - Jeg hadde venner som gikk på psykiske smeller (+) ]
SV og Rødt har også en rekke fremgangsmåter for å hindre den viltvoksende spekulasjonen i boligmarkedet. Spekulasjonen fører til stigende eie- og leiepriser, så vel som dårligere boliger.
Rødt tar til orde for å «avvikle fradrag på skatten for gjeld knyttet til sekundærbolig» og at sekundærboliger (med mindre de er pendlerboliger) skal få høyere eiendomsskatt når disse ikke brukes som fast bolig.
De er også for boplikt i områder preget av hyblifisering.
SV tar på lignende vis til orde for å stagge den usosiale og prisdrivende boligspekulasjonen ved å «sørge for progressiv beskatning av bolig og annen eiendom». Altså, jo mer eiendom du eier, desto mer betaler du i skatt. Det vil gjøre det mindre lukrativt å drive butikk på andres hjem, og dermed stagge prisveksten.
Venstresiden tilbyr konkrete visjoner, mens høyresiden tråkker på leietakere, personer uten høy inntekt eller tilgang på arv. Ikke bare det – de jobber stort sett også mot god boligstandard på boliger, de vil ha flere dyre drittleiligheter. Høyere standard er noe alle tjener på, bortsett fra spekulanter.