I forrige uke var det skolestart igjen og skolegårder ble fylt av forventningsfulle barn og foreldre. Under pandemien har viktigheten av et godt samarbeid mellom skole og hjem blitt enda tydeligere.
Foreldre er i dag blitt skolens viktigste samarbeidspartner.
[ Audun Lysbakken: – Folk er ikke uenig med meg fordi de er dumme, onde eller naive ]
Et godt skole-hjem-samarbeid er spesielt viktig for innvandrerfamilier med kort botid i Norge. Norske skoler har de siste årene blitt flinkere til å tilrettelegge undervisning for nyankomne barn fra andre land, men hvordan blir foreldrene møtt og involvert i det norske skolesystemet?
Visjonen om fellesskolen er god. Utdanning er vårt viktigste virkemiddel for å utjevne sosiale forskjeller, og alle elever skal få like muligheter. Dessverre vet vi at elever som kommer til Norge i grunnskolealder har større frafall i videregående skole enn den øvrige elevgruppen.
Forskning viser at gjennomføring av videregående skole er lavere blant i elever født i utlandet og at dette kan knyttes til svake resultater i grunnskolen. Mange barn har avbrutt og tapt skolegang før de kommer til Norge og trenger særskilt støtte og oppfølging.
Et godt samarbeid mellom hjem og skole, der også foreldrene har en aktiv rolle, har positiv betydning for barn og unge på en rekke områder relatert til læring. Foreldre som har kort botid i Norge eller har svake norskkunnskaper kan ha behov for tilrettelagt informasjon.
Det kan handle om noe så enkelt som å oversette materiell eller gi informasjon muntlig.
Det gjør mange skoler i dag, men mange kan gjøre mer.
[ Moral er for viktig til å overlates til regjeringen Solberg ]
Det finnes mange ulike skolesystemer i verden og ikke alle forventer den grad av foreldreinvolvering som vi gjør i Norge. Overgangen er for mange av de foreldrene vi møter utfordrende. At foreldre med minoritetsbakgrunn er underrepresentert på foreldremøter og samarbeidsfora mellom skole og hjem som FAU, er kjent.
Det som sjelden kommer frem, er bakgrunnen for underrepresentasjonen.
I vårt arbeid med skole-hjem-samarbeid i Atlas Kompetanse møter vi nyankomne foreldrene som ikke vet hva som forventes av dem og hvor viktig deres rolle kan være i barnas skolehverdag. De kommer med helt andre normer i bagasjen knyttet til involvering i barnas skolegang.
En far med kort botid i Norge, fortalte oss at hans far hadde fulgt ham til skolen første skoledag for å vise ham hvor den var. Neste gang faren kom til skolen var på avslutningen syv år senere.
Dette var helt vanlig praksis i det landet han kom fra på den tiden.
[ – Det er ikke det norske samfunnet som produserer barnefattigdom, det er importert (+) ]
En annen mor fortalte oss at hun var vant til kun ett møte i året med skolen, hvor læreren fortalte om sønnens faglige progresjon. Var hans prestasjon tilfredsstillende gikk han opp et trinn.
Det var ingen samtale om sosiale relasjoner eller engasjement for skole, det var i det hele tatt lite dialog. Hun var vant til et resultatorientert fokus hvor skolen hadde ansvar for læringen. Informasjonen kom fra skolen og læreren, elever og foreldre skulle bare ta det imot. Å blande seg inn lærerens arbeid ville være uhørt, foreldre skulle ha tillit til skolens arbeid.
I det norske skolesystemet står de plutselig overfor utviklingssamtaler, foreldremøter og diverse andre møter og arrangement i regi av skolen, men ingen har forklart hvorfor disse møtene er viktige, hvilken betydning de har for deres barns skolegang og hva som forventes av dem som foreldre.
En annen barriere kan være tidspunkt for møtene.
Mange foreldre med kort botid eller språkbarriere jobber kveld og helg, og har gjerne flere jobber. Da er det viktig for foreldrene å få god nok informasjon om de ulike møtene, slik at de kan gjøre aktive og opplyste valg når de skal prioritere deltakelse. I tillegg har ikke alle foreldre tilgang til den informasjonen som legges på skolens digitale plattform. Dette kan være på grunn av språkbarrierer, teknisk kompetanse eller mangel på utstyr på grunn av dårlig økonomi.
[ Når det næraste står på spel ]
Det er estimert at 800.000 nordmenn fryktes å ha nedsatt samfunnsdeltakelse på grunn av digitalt utenforskap (SSB), noe som også vil være et hinder for deltakelse i samarbeidet mellom skole og hjem. Konsekvensene av digitalt utenforskap er at noen foreldre ikke mottar beskjeder og informasjon, det blir ikke et reelt skole-hjem-samarbeid. Ønsker skolen å øke aktiv foreldredeltakelse bør de vurdere alternative metoder enn dagens portaler og plattformer.
Det må bygges en bro mellom foreldrenes kompetanse og den norske skoles forventinger til skole-hjem-samarbeid. Ved å rekruttere foreldre med flerkulturell bakgrunn inn i fora som FAU, vil det også bidra til at også disse foreldrenes synspunkter og behov kommer frem. Nyankomne foreldre har høy tillit til skole og lærere og et stort ønske om at barna skal lykkes på skolen. Lykkes skole-hjem-samarbeidet vil elevene og samfunnet nyte godt av resultatet.
Lykke til med nytt skoleår!
