«Jeg husker første gang jeg ble utvist fra skolen. Det var i førsteklasse. Da hadde jeg gått på skolen i to uker – og så havnet jeg i slåsskamp med en annen gutt. Så du skjønner – jeg har vært jævlig hele livet, jeg».
Ungdom bak volden, av Mette Bengtson, Per Øystein Steinsvåg og Hans Terland (2004)
Jeg har hatt dette innlegget liggende en stund nå. Bare sånn i tilfelle noen falt for fristelsen å angripe ungdommene våre som del av valgkampen.
Og her er vi altså.
Når går det over fra å være en nødvendig utøvelse av makt, til å bli maktmisbruk?
Arbeiderpartiet ønsker å utrede bruk av ruskontrakter og ungdomsstraff, som er den strengeste formen for straff tilgjengelig for ungdom, utenom fengsel. Tanken om denne utredningen kommer i kjølvannet av at Arbeiderpartiet sa nei til rusreform med generell avkriminalisering av brukerdoser til eget bruk i vår.
[ Politi skal være politi. Ikke innleide aktivister ]
Rusreformen handlet om å ønske å flytte ansvaret for individer som blir tatt med brukerdoser i sin besittelse fra justis til helse. Reformen var basert på en gjennomgang av oppdatert forskning som overveldende viser at straff skader mer enn det hjelper. Nå vil Arbeiderpartiet gå direkte i motsatt retning, og utrede ulike alternativer til å straffe ungdom.
Videre tar Frp igjen opp tråden om å «doble strafferammen for gjengmedlemmer og kriminalitet begått i geografiske områder», og jeg utfordrer alle til å gjette tre ganger hvilke geografiske områder det siktes til.
Jepp, Oslo sentrum og Groruddalen er på lista.
La oss snakke litt om makt, avmakt og motmakt. Makt handler om kontroll. Har du makt over et annet menneske, har du kontrollen. Voksne mennesker vil per definisjon være maktpersoner overfor barn. I noen tilfeller er det vår plikt som voksne å utøve makt overfor barnet. Det er også gjerne instinktet vårt.
Men makt kan misbrukes. Til å invadere andres grenser, eller holde tilbake og neglisjere behov.
Så når går det over fra å være en nødvendig utøvelse av makt, til å bli maktmisbruk? Jo sterkere maktutøvelsen blir, jo mindre rom for medvirkning i situasjonen har den som utsettes for makten. Jo mindre rom for medvirkning, jo sterkere vil opplevelsen av avmakt bli.
[ Den eneste planen for oss i Groruddalen er at vi skal få dobbelt straff ]
Og der det er avmakt, utvikles gjerne motmakt.
Plutselig fant han en utvei; når han ble sint eller redd nok, ble han fryktløs og fikk superkrefter.
Motmakten kan være både skremmende og provoserende, om det er snakk om rus, voldelig og aggressiv atferd, eller andre måter å uttrykke underliggende smerte på. Det tvinger i sin tur oss inn i en følelse av avmakt, og avmakt er en ufattelig vond og potensielt traumatiserende følelse, som vi instinktivt flykter fra.
Selv når vi forsøker å møte disse ungdommene med omsorg og forståelse, er sannsynligheten stor for å bli avvist, og da blir gjerne avmakten om mulig enda større. Det kan være vondt å bli avvist. Kanskje føler vi oss dumme og naive. Kanskje blir det enda en bekreftelse for oss at denne ungdommen er og blir farlig. Kanskje til og med ond. Her må det hardere midler til.
Men om vi tar et skritt tilbake fra situasjonen?
Vi har altså prøvd å vise omsorg og forståelse, men Ola (15) avviser oss. Hvorfor skjer dette?
Det er ikke slik at Ola våknet opp en dag og bestemte seg for å bryte reglene. En prosess har ført ham dit at han avviser samfunnet. Denne prosessen kan ha begynt så tidlig som i barnehagen, hvor han aldri klarte å sitte stille når han skulle, aldri husket at det ikke er lov å løpe inne, alltid lekte litt for røft. Prosessen fortsatte kanskje gjennom skoletiden.
Men plutselig en dag fant han en utvei: når han ble sint eller redd nok, ble han fryktløs og fikk superkrefter.
[ Ekspertenes råd til skolestart: – De foreldrene synes jeg faktisk må skjerpe seg ]
For første gang fikk Ola til noe, han var flink til noe. Han fikk tilsynelatende stadig større selvtillit, og merket at han kunne påkalle superkreftene når han selv ville. Han har oppdaget makten volden gir ham, og han er hekta.
Ola får en dag tilbud om noe av en kompis sitt eldre søsken, og tar imot selv om han syns det er litt skummelt. Dette løser opp knuten i magen hans, uten at han trenger å slåss. En gang han er på fest, får han tilbud om noe annet, og tar imot, litt mer nysgjerrig denne gangen. Det gjør ham deilig bekymringsløs, helt fri for all angst og sinne.
Han vil ikke inn i systemet vårt, det har sviktet ham hele livet, akkurat slik vi har.
Ola er hooked. Nå har han to strategier for å løse umulige situasjoner, for å håndtere livet, for å få det han tror er respekt. Hva kan gå galt, liksom? Han nærer stadig mer opp under en forakt for samfunnet rundt, som bare har fått ham til å føle seg dritt.
Og helt ærlig, kan vi egentlig klandre ham? Han har hele livet blitt fortalt at han ikke er riktig, uten å bli gitt noen alternative løsninger. At han nå har funnet sin identitet og plass på utsiden av vårt samfunn, er vel egentlig ikke så sjokkerende, hvis vi tenker oss om?
Det vi gjør når vi prøver å vise omsorg og forståelse og forventer at han skal åpne seg, er å forsøke å invitere ham inn i systemet vårt. Men han vil ikke inn i systemet vårt, det har sviktet ham hele livet, akkurat slik vi har. Så han avviser oss, og vi blir furt.
Eventuelt blir vi provoserte og tyr til straff.
[ Det renner en elv gjennom alle terapeuters kontor, og den elven heter mor (+) ]
Stadig strengere straffer, stadig hardere konsekvenser. Ola får gang på gang bekreftet det han allerede visste, at samfunnet vil ham vondt, vi forstår ikke, vi prøver ikke engang. Vi forteller ham, med stadig kraftigere virkemidler, at han fremdeles er feil.
Er det ikke ganske kjipt å tenke på at vi har ungdommer som anser det som mer realistisk og oppnåelig å finne sin plass i en kriminell gjeng, enn å skulle finne sin plass i storsamfunnet?
For å nå inn til Ola, må vi møte ham der han er, ikke forvente at han skal komme til oss. Vi må bruke tid, vi må tåle avvisning, vi må tåle at han sier at han har det flott slik han har det og ikke ønsker hjelp. Vi skal ikke være naive, men vi må være kloke og faglige.
Vi må vise respekt for å få respekt. Vi må forstå behovet Ola har for å oppleve å ha kontroll over situasjonen, slik at ikke avmaktsfølelsen kommer snikende. Vi må være gode, kloke og trygge, gi rom for at Ola både kan være den skumle 15-åringen som krever kontroll og respekt, og det lille barnet som trenger bekreftelse og omsorg.