Vi satt på gangen utenfor vaktrommet på sykehjemmet. Min far, henne jeg kaller Mona, og jeg. Far hadde vært på midlertidig rehabiliteringsplass og hadde nå fått fast plass på et annet sykehjem. Tiden var kommet for overflytting.
Far satt spent i rullestolen, veldig klar over hva som skulle skje nå.
[ Thorvald Steen: – Det er ikke fritt for at folk stirrer. Det er jo som om apen Julius er sluppet løs ]
Mine søsken og jeg hadde sammen med far, satt opp en prioriteringsliste over aktuelle sykehjem. Vi hadde ønsket oss et sted i nærheten av leiligheten hans for at omgivelsene skulle være kjente.
Dagen før hadde koordinator fortalt meg at det var vurdert at han trengte å komme til skjermet avdeling. En slik plass hadde de tilfeldigvis på ett av de prioriterte stedene. Hurra – så heldige vi var! Litt senere kom kontrabeskjeden: De hadde ikke bemanning til å ta imot ham der likevel, så han måtte til en forsterket, skjermet avdeling på den andre siden av byen.
Ja, ja. Det at de tilbyr ham en såpass kostbar plass tenker vi er et signal om at de vil bruke (menneskelige) ressurser på ham, i stedet for å dope ham ned.
Det må vi være glad for.
Så nå sitter vi og venter på overflyttingen. Mona, en medpasient, prater hyggelig med far og forteller meg hvor mye hygge og glede han har spredt rundt seg, Mona vil følge ham ned og si adjø. De tar heisen, jeg tar trappen. Når jeg kommer ned, er det ingen bil der og ingen far. En hjelpepleier kommer etter hvert ned.
Nei, du skjønner: de har ikke en bil å sende som har rullestol. Og den far nå har lånt vil de ikke gi fra seg. De skal forsøke å få tak i en annen bil. Far, Mona og jeg synes dette er riktig klønete, og Mona sier med et skjevt smil:
«Du skjønner, her leker alle hviskeleken».
[ Helsebyråden mener Oslo-folk har tatt ferie, også fra smittevernreglene ]
Det var jo litt morsomt da vi lekte den som barn: at det som ble sagt, ble så forvrengt når budskapet gikk gjennom mange ledd, og alltid kom tilbake som noe helt annet. Underforstått: Budskapet om fars behov kommer ikke frem dit det skal, sånn er det bare. Hm, kan det være mulig?
Så tar en sykepleier meg inn på et rom og forteller meg at de ikke kan ta imot ham dit han skal likevel. Far er for dårlig, man må være mer selvhjulpen for å komme dit. Dette er de avdelingene for de svakeste og med sterkest bemanning, og så kan de ikke ta i mot ham? De sier det er løftet opp til sykehjemsetaten og at det jobbes for å finne en løsning. De kan ikke gjøre noe, stedet han er nå kan ikke gjøre noe, vi må bare vente.
Far er veldig trett, sitter og dupper i stolen. Jeg er opprørt og har ingen jeg kan lufte det med.
Med tungt hjerte begir jeg meg på hjemveien.
Det kommer det ny telefon fra koordinator: de har funnet plass til ham på en vanlig avdeling på et tredje sted. Først kunne han ikke komme til en vanlig avdeling fordi han er for dårlig, så er en skjermet avdeling ikke godt nok, og så er en skjermet, forsterket avdeling ikke god nok, og nå skal han til en vanlig avdeling? Ja, det var nok en utfordring med ferieavvikling og bemanning på skjermet, forsterket. Jeg er lei av hviskeleken og sier jeg vil snakke med en som kan fortelle meg hvilke vurderinger som er gjort. Hvem er hennes leder? Hvem er det som er «sykehjemsetaten»? Dette trenger jeg å forstå!
[ – Mitt problem med hele fedmedebatten er at den er så jævla kunnskapsløs og ensidig ]
De har slitt med å finne en egnet plass til ham. Han faller mellom to stoler. Han har store pleiebehov og trenger mye hjelp – derfor må han ha et stort rom og eget bad der det er plass til hjelpemidler. Og mange sykehjem har ikke det. Nei, OK, kjøper den.
Så er han mye urolig og forvirret innimellom, og det er vanskelig å få ham ut av delir-fasen. De tror at stabile, rolige omgivelser på en liten avdeling vil være bra. Ja, kjøper den. Dessuten vil opphold på en skjermet, forsterket avdeling innebære en risiko ved at pasientene der kan være svært utagerende og til dels voldelige, og far er fragile og sårbar. Oj, kjøper den!
Men hvorfor i huleste, heiteste er ikke alle disse vurderingene gjort og sett i sammenheng med mulighetene før beslutning om overflytting fattes?
På avdelingen bør de kjenne far og hans behov godt etter to måneder. Hva er skriftliggjort, hva kommer frem til koordinator som skal finne plass? Hvilken informasjon får det foreslåtte sykehjemmet som skal vurdere om de kan ta i mot ham?
Kan det faktisk være, som Mona sier, at hviskeleken gjennomsyrer hele systemet?
[ Britneys vergemål: Hvorfor er det så vanskelig å komme seg ut av? ]
At det er muntlige overføringer som fortolkes og mistolkes? Er det språkbarrierer som er problemet? Eller har man ikke tilstrekkelig vurderingskompetanse og god nok dialog? En ting er i alle fall sikkert: Det gikk med mange dagsverk på byråkratnivå på min fars overflyttingsprosess, og det ga negative ringvirkninger i avdelingen. «I dag er det elektrisk her», sa Mona. «Personalt er helt på tuppa – vi merker det, vi pasientene».
Joda, ikke nødvendigvis et endimensjonalt forhold mellom fars manglende flytting og stemningen på avdelingen, men. Dette var ingen god opplevelse for en som i utgangspunktet synes det er vanskelig å forstå hva som skjer rundt ham, og som trenger forutsigbarhet og klare beskjeder. Men takk «Mona», for formiddagsstunden og dine kloke innsikter! Du ga meg noen perspektiver og metaforer som gjorde det mulig å navigere i kaoset, og du så – og trygget min far.
Takk igjen og god bedring.
