Debatt

Tortur som terapi

Er det greit å torturere for å endre «uønsket atferd»? Det mener noen atferdsterapeuter som får ansvar for tilbudet til autistiske barn.

En student ved Judge Rotenberg Educational Center har på seg et apparat som gir elektrisk støt. Mange av studentene ved skolen, som er født med autisme, har på seg disse.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Massachusetts i USA ligger Judge Rotenberg Center (JRC), en institusjon for barn og voksne med påstått alvorlige atferdsproblemer. Under hashtagen #StopTheShock pågår en internasjonal kampanje mot behandlingen av beboere ved senteret.

Praksisen som kampanjen retter seg mot, er av en slik karakter at det knapt er mulig å tro noe slikt kan foregå i 2021.

Tilbudet til beboerne ved JRC baserer seg på «atferdsanalyse», en utdatert og diskreditert pedagogisk retning som hevder at menneskers atferd og personlighet er produkter av straff og belønning. Da de første programmene bygget på slike teorier ble utviklet på 1960-tallet, sto smertefull fysisk straff sentralt.

En av de store foregangspersonene for utviklingen av programmene var norske Ole Ivar Løvås. Han utvandret til USA etter annen verdenskrig, og ble etter hvert psykologi-professor i Los Angeles.

I 1965 fikk en journalist fra magasinet Life overvære arbeidet med å utvikle en av Løvås’ tidligste «intervensjoner» for autistiske barn. Fire barn ble utsatt for eksperimentene til Løvås’ forskergruppe. Målet med behandlingen var at barna, med Løvås’ ord, skulle bli «indistinguishable from their normal friends». «Normalutvikling» er fortsatt målet for programmer basert på Løvås’ teorier, som er i utstrakt bruk i Norge i dag.

Hvordan mente så Løvås at denne normaliteten skulle oppnås?

I stor grad var svaret straff. Smertefull, fysisk straff.

I artikkelen fra Life Magazine i 1965 kan vi lese om, og se bilder av, at en av Løvås’ assistenter slår den syv år gamle autistiske gutten Billy hardt i ansiktet som straff fordi han ikke fulgte oppmerksomt med under et program for språkopplæring.

Den ni år gamle autistiske jenta Pamela fikk en enda verre straff.

I likhet med Billy hadde Pamela ikke klart å følge godt nok med i undervisningen. I stedet for å følge med hadde hun drevet med det som artikkelen beskrev som «wild expressions and gesticulations». Med andre ord hadde hun enten drevet med såkalt «stimming», som mange autister bruker for emosjonell selvregulering, eller hun hadde hatt tics, en form for ufrivillige bevegelser. Det å riste henne hardt hadde ikke hatt effekt på Pamela.

Sterkere metoder måtte tas i bruk.

Artikkelen beskriver deretter hvordan Løvås selv fester elektroder på Pamelas rygg, tar av henne skoene og setter henne på et metallgulv. Løvås selv sto ved siden av og beordret Pamela til å lese i en bok som lå foran henne. Da hun i stedet for å følge ordre bare stirret på sin egen hånd, ropte Løvås «nei!» og skrudde på strømmen. Dette gjentok han til Pamela fulgte ordre.

Barn som Pamela var ikke egentlig mennesker, forklarte Løvås til Psychology Today i 1974. Men det kunne de bli ved hjelp av hans form for atferdsterapi.

Eksperimentene som journalisten fra Life overvar, var et tidlig steg i en lengre prosess som flere år senere resulterte i et program som går under navnet Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI). I 2020 lanserte det norske Autisme- og Tourettes-utvalget, som ikke hadde noen autistiske medlemmer, sin rapport. Den anbefalte en storsatsing på EIBI.

Slag, risting og elektriske støt er ikke en del av EIBI i dag.

EIBI tar langt mildere straffemetoder i bruk, som verbal irettesetting, eller at barna ikke får spise, ikke får oppmerksomhet eller ikke får leke med sin favorittleke eller kosedyr før de har fulgt atferdsterapeutens ordre.

Den norske fagprosedyren for EIBI inneholder en liste over anbefalt litteratur for de involverte i utøvelsen av programmet. En av de anbefalte bøkene, Behavioral Intervention for Young Children with Autism, beskriver støt-behandlingen som banebrytende, fordi den visstnok for første gang eliminerte livstruende selvskading (s. 347). Den hevder samtidig at smertefull straff ikke lenger brukes i atferdsintervensjoner, fordi man nå har funnet mer effektive metoder for å endre autistiske barns atferd.

Det er utvilsomt sant at det blant atferdsterapeuter har foregått en stor utvikling, bort fra å vektlegge straff, mot heller å vektlegge belønninger, som gis et skinn av vitenskapelighet ved å omtale belønningene med ord som «forsterkning» og «positiv atferdsstøtte».

Bruken av elektriske støt og andre torturmetoder lever likevel videre, i samme fagmiljøer som de norske EIBI-utøverne tilhører.

Ved Judge Rotenberg Center har smertefull fysisk straff alltid stått sentralt. Sentrets grunnlegger utviklet et spesielt redskap for å straffe «uønsket atferd» blant sentrets beboere med elektriske støt. Redskapet kalles Graduated electronic decelerator og er fortsatt i bruk. Det er dokumentert en rekke tilfeller av at sentrets beboere utsettes for ekstremt smertefull støt-behandling rett og slett fordi de unnlater å følge de ansattes ordre.

I 2020 forbød amerikanske Food and Drug Administration (FDA) videre bruk av støt-apparatet. 6. juli i år omgjorde en amerikansk domstol FDAs forbud. Tortur med elektriske støt kan dermed fortsatt foregå lovlig i USA.

Amerikanske menneskerettighetsorganisasjoner har i flere år jobbet for å få slutt på støt-behandlingen ved senteret. De møter mektige motstandere.

Association for Behavior Analysis International (ABAI) er en internasjonal organisasjon for atferdsterapeuter, med hovedkvarter i USA. ABAI har støttet Judge Rotenberg Center og erklært at senterets virksomhet er i tråd med organisasjonens målsetting.

Norske atferdsterapeuter er organisert i Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO). ABAIs nettsider oppgir at NAFO er å regne som en norsk avdeling av ABAI. Norske atferdsterapeuter bidrar dermed til å legitimere den torturen som deres amerikanske fagfeller bedriver.