Det er mye snakk om at lærerne skal øke sin kompetanse. At alle elever skal inn i enhetsskolen for å bli inkludert. Om at skolen ikke klarer å følge opp enkelte elever.
Men det vi ikke snakker om, er skolens egen stemme oppi det hele.
[ På tre år hadde jeg «tjent» mer penger på en toroms på Tøyen enn på tre år som jurist ]
Den er ofte kneblet av taushetsplikten, og tidvis meget dempet av frykten for å virke stigmatiserende. Det bør det gjøres noe med.
I lang tid har det vært en tanke om at enhetsskolen er det vi burde strebe etter i Norge. En skole der alle kan delta uten tanke om etnisitet, sosiodemografisk bakgrunn, kjønn og så videre. Det er en fin tanke at alle barn og ungdom kan komme sammen for å utvikle seg, og at alle kan lære av hverandre.
Men hvordan fungerer den i praksis?
Etter en del år på fire ulike skoler på Østlandet, så har jeg vært så heldig å få møte mange hundre flotte elever. Alle med sine ulike ferdigheter og interesser. Noen er ekstra gode teoretisk, noen er ekstra gode sosialt, noen er ekstremt kreative, noen er spesielt gode på å jobbe praktisk, noen er ekstra flinke muntlige og noen er ekstra flinke fysisk. Alle har noe godt i seg som de burde få dyrket videre.
Dessverre ser jeg at dagens skolesystem gjør det mer utfordrende for flere av disse elevene.
[ Dag Solstad fyller 80 år: – Jeg har en evne til å fortrenge alle problemer ]
Lærere har hatt elever med lettere psykiske utviklingshemminger som allikevel blir regnet som for funksjonsfriske til å gå på en (av de alt for få) spesialskolene i landet vårt. De måtte få karakterer i mange fag med like kriterier som alle andre. Samtidig skulle de gå fulle skoledager og forsøke å henge med på det sosiale samspillet.
Det finnes elever som selger dop og som selv har blitt avhengige, men der foresatte ikke ser betydningen av at politiet følger opp med urintester. Istedenfor er det skolen som må sitte i utallige samarbeidsmøter for å se hvordan vi kan tilrettelegge bedre. Han bryr seg ikke om å få ta matteprøven på et eget rom, eller å få en spesialtilpasset ukeplan med ulike farger, så lenge han har dopgjeld langt over øra!
Jeg har hørt om elever som har blitt tatt av barnevernet fordi foresatte ikke klarer å ha kontroll på dem hjemme. Samme elev skal sitte med 29 andre ungdom i samme alder mens læreren går gjennom kjemiske reaksjoner.
Det skal gå bra så lenge læreren har kompetanse nok til å drive tilpasset opplæring.
Det er elever som nekter å slippe hånda til mor når de skal gå inn døra. De kan egentlig ha det fint på skolen, men det husker de ikke på morgenen. De nekter å gå inn, noen kan begynne å løpe hjem, og vi som lærere kan ikke holde dem igjen med makt så lenge de ikke er en trussel for seg selv eller andre. Det blir en del frisk luft for å si det sånn!
Og hva da med resten av gjengen som venter på opplæringen inne i selve klasserommet?
Det er elever med ADHD og touretts som må få tilsnakk og påminnelser om å sitte rolig i 60 minutter mens de egentlig bare planlegger å leke sosialt i skogen neste friminutt.
[ Svindlere bruker norske ungdommer til å flytte penger utenlands ]
Alle de eksemplene jeg nå har kommet med, er ikke for å svartmale. Elevene har mange flotte kvaliteter, men de får ikke alltid brukt dem godt nok i en ordinær skole. Vi lærere kan legge til rette, gå på kurs, ta videreutdanning, sette oss ned i gangen, bruke nærområdet og bygge relasjoner.
Det som er mer problematisk, eller utfordrende som vi sier i skoleverket, er å kurere angst, drive begynneropplæring, og samtidig forberede resten av klassen til eksamen. Du har ikke tid til å trygge en ute på gangen samtidig som de i klasserommet skal holde læringstrykket oppe. Det bare går ikke opp.
Skoler med veldig bra tilrettelagte tilbud har lange ventelister (mens elevene på venteliste må gå på ordinære skoler). Elever med sakkyndige vurderinger som sier at de har diagnoser som gjør det utfordrende å samhandle med andre, og at de trenger mye hjelp en til en, får allikevel beskjed om at skoler med tilrettelagte tilbud er fulle.
Når de først må gå på en ordinær skole, hadde noen i hvert fall hatt godt av å få opplæring på en annen opplæringsarena noen dager i uka. Her kunne de lært noe praktisk, men søknadene om å få en dag i uka med for eksempel opplæring på en gård eller i en butikk, er alt for mange i forhold til antall plasser.
Det sier noe om at etterspørselen er der.
[ Han er lykkelig i høyhus: – Jeg mener det er mye rar synsing i debatten om høyhus ]
Flere elever trenger et bedre og annerledes tilbud enn det enhetsskolen kan gi. Det sier jeg ikke for å snakke ned den jobben vi lærere i enhetsskolen gjør, men jeg sier det for elevenes beste. Vi trenger flere skoler med tilrettelagte tilbud.
Samtidig trenger vi flere yrkesgrupper inn i den ordinære skolen slik at vi kan hjelpe til på ulike områder. Da får lærerne hjulpet til på best mulig måte. Da får elevene kjenne på det å lykkes. Når alle får oppleve mestring og føle seg som en ener, så kan vi heller snakke om enerskolen. For det er ikke enighet om enhetsskolen.
Dagsavisen kjenner til skribentens identitet. Vedkommende er anonymisert av hensyn til elevene sine.