«Barns utrygghet og emosjonelle forestillingsevne er utgangspunkt for denne historien, som krysser langt inn i skrekksjangerens sfærer. Men dette er horror skapt av en filmkunstner som vil noe mer, eller helst noe helt annet, enn bare å skremme», skriver Dagsavisens anmelder om Eskil Vogts nye spillefilm «De uskyldige», som hadde premiere under filmfestivalen i Cannes søndag 11. juli. I høst skal den åpne Den Norske Filmfestivalen i Haugesund.
Som manusforfatter i den ene norske Cannes-nominerte filmen og regissør i den andre, som han forøvrig også har skrevet selv, er Eskil Vogt en travel mann om dagen. Likevel fikk han skvist inn litt tid til å prate om responsen etter premieredagen.
– Hei, Eskil! Hva er din opplevelse av premieren og gårsdagen?
– Jeg får mye spørsmål om det. Alle sier at det må ha vært fantastisk, men svaret er at jeg synes det var helt forferdelig, sier en lattermild Vogt i det Dagsavisen ringer ham.
– Jeg satt nervøs i salen og hver gang publikum skvatt eller gispet tenkte jeg bare: Hva er det jeg utsetter folk for?
Det er intenst å ha premiere for over tusen mennesker, forklarer Vogt. Han er fortsatt i Cannes, men har klart å riste av seg «hvorfor gjør jeg dette mot folk?»-tankene. For mottagelsen ble noe helt annet.
– Folk var rørt og skremt og ville snakke om og diskutere filmen. Det ble en strålende mottagelse, så nå slapper jeg av.
[ Anmeldelse av Cannes-aktuelle «De uskyldige»: Når leken blir alvor ]
[ «Verdens verste menneske» hyller Oslo og kjærligheten ]
Intenst, gøy og varmt
Søndagen var nok ikke Vogts første møte med nervøsitet i Cannes. Han er nemlig også manusforfatter for den norske spillefilmen «Verdens verste menneske», den siste filmen i regissør Joachim Triers Oslo-trilogi, nominert i hovedkonkurransen.
– Tror du det at folk kan ha notert seg navnet ditt etter Triers premiere, kan ha gjort at flere viste interesse for «De uskyldige»?
– Jeg håper jo at det er en synergieffekt der. Nå stiller Norge med flere filmer i konkurranse, det er sjeldent og noe jeg merker at folk her prater om. Når de i tillegg hører at jeg er med i arbeidet med begge filmende, synes mange at det er imponerende. Samtidig skal det sies at hvis de som likte «Verdens verste menneske» ser filmen min for å se mer av det, så møter de noe helt annet.
– Men for å svare på spørsmålet ditt: Jeg tror at det hjelper at jeg har skrevet manuset til «Verdens verste menneske», da er det lettere å få med seg at jeg har min egen premiere også.
Intenst, men gøy, oppsummerer de siste dagene til Vogt. Først og fremst gøy, understreker han, for det er en stor ære å være der, men det innebærer også mye jobb.
– Jeg går rundt i smoking i 32 varmegrader. Da vi spiste lunsj i går for å feire premieren, sto jeg der i dressen min og var så varm at jeg lurte på om jeg skulle falle sammen, sier han.
Stor internasjonal interesse
Selv har ikke Vogt fått lest de allerede mange anmeldelsene av filmen, men den franske distributøren i Cannes forteller ham at de aldri har hatt så bra presse på en slik premiere tidligere. Også presseansvarlig for filmfestivalen er svært fornøyd, skal vi tro Vogt.
– Folk har vist masse interesse internasjonalt, og jeg har forstått det slik at mange liker filmen i Norge også. Akkurat nå er jeg bare veldig glad, sier Vogt.
At folk har sterke meninger om filmer er ikke uvanlig, og Vogt er forberedt på reaksjoner om «De uskyldige», som tross alt går «ganske hardt ut», slik han selv beskriver det.
– Aller helst vil jeg jo at folk skal elske den, men hvis noen også hater den, får det være greit. Filmen er sterk, men etter gårsdagen er min oppfatning at folk fikk en intens og spennende opplevelse, på en positiv måte.
«Eskil Vogts Cannes-bidrag «De uskyldige» er en spillefilm om og med barn, men absolutt ikke for barn», skriver Dagsavisens anmelder. Så hvordan var det for de unge skuespillerne under premieren?
– Jeg sendte dem ut etter femten minutter. De får ikke se filmen, sier Vogt.
For det er de litt sure på ham, for de har så lyst til å se den. Men Vogt lar det være opp til foreldrene.
[ Her er stjernene som skal vurdere Joachim Trier i Cannes ]
Barn i skumle og krevende scener
– Jeg får masse spørsmål om hvordan jeg fikk barn til å gjøre så skumle og spennende ting. Svaret er at de skumle og litt krevende scenene var de scenene barna hadde det morsomst med. Filmopptak er også en lek, forteller Vogt.
Han beskriver barneskuespillerne som flinke, spesielt på å gå inn i tilstanden av redsel. Men med en gang Vogt takket for innsatsen, var det over til latter og lek.
– Det var et trygt sted og jeg bestemte meg tidlig for at jeg aldri skulle overraske dem. Noen ganger lurer man skuespillere litt for å få noe «ekte» på film, men det drev vi ikke med.
Selv om barna har vært med på opptak og vet hvordan handlingen utspiller seg, blir opplevelsen av å se filmen mer intens med lyd og musikk og alt som hører til, tror Vogt. Det vil han ikke utsette dem for.
[ Cannes-festivalens lange historie er full av glamour og skandaler ]
Ideen til filmen begynte med tanken om barns evne til fantasi og innlevelse i leken. Vogt tenkte det ville være interessant å lage en film om hvordan barn leker. Det skjer noe magisk i leken, men når man løper hjem og setter seg rundt middagsbordet er magien borte, og kanskje glemt. Skjedde det på ordentlig, eller var det barnas fantasi?
– I filmen skjer det på ordentlig, men det utspiller seg i barnas hemmelige verden. Man snakker om barns fantastiske fantasi og evne til innlevelse som noe positivt, men det har også en bakside, sier Vogt.
Selv har han aldri vært så redd som voksen som han var da han var barn.
– Du kan se en skygge i taket over sengen og bli overbevist om at noen skal ta deg. Så blir du kanskje liggende våken hele natta og tenke tankene helt ut. Akkurat det måtte også være en del av filmen, og ikke bare at det er så deilig å være et lekende barn. Jeg ville gå ordentlig inn i det rommet, og derfor ble det en skummel film. Men jeg har også prøvd å fange den positive følelsen av å være barn.
Inspirasjon fra barndommen i drabantby
– Handlingen utspiller seg i Drabantbyen Romsås. I hvor stor grad var det gjennomtenkt at det skulle være akkurat der? Og hva har det å si for handlingen at det er der den finner sted?
– Det er det litt vanskelig å svare enkelt på. Jeg vokste selv opp steder med store blokker og skog rett i nærheten. Mine barndomsminner inspirerte filmen. I store blokker, tett på masse mennesker, med en skog femti meter til høyre. Inni skogen er det ingen voksne som følger med på hva du driver med, sier Vogt.
Slike steder finnes det mange av i Norge. Men da de fant Romsås, forstod de at det var det riktige stedet for filmen.
– Det er et helt fantastisk sted og et vellykka område som folk er stolte av. Men da vi bestemte oss for Romsås, måtte også casten gjenspeile de folkene som faktisk bor der. Så slik kan man si at Romsås har vært med å forme filmen litt.
Med det sagt, handler filmen mer om en tilstand av å være barn i nærheten av den store naturen, heller om å vokse opp på Romsås, understreker han.
[ Kongsberg Jazzfestival: En følelse av det gode, gamle livet (+) ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!
