Debatt

Skittent spill om rent vann

Oslo burde hatt en trygg vannforsyning for flere tiår siden. Nå forsøker de samme partiene som i årevis har utsatt å sikre Oslos befolkning en trygg vannforsyning å bruke prosjektet til politisk spill.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Bortfall av Oslos drikkevann har lenge vært en av de største truslene mot Oslos sikkerhet. En oppsiktsvekkende rapport fra Beredskapsetaten har slått fast at dette står helt øverst på lista over de største truslene for byens innbyggere. Det er faktisk litt mer sannsynlig og kan ha enda større konsekvenser enn et stort pandemiutbrudd, noe vi dessverre har fått stifte bekjentskap med det siste året. Trusselen er med andre ord høyst reell.

I Oslo får nemlig nesten alle innbyggere drikkevannet sitt fra Maridalsvannet. Hvis noe skulle skje med vannet herfra, er vi ille ute. Analysene viser at ca 280.000 innbyggere, sykehus, sykehjem og titusenvis av arbeidsplasser vil være uten vann etter bare noen timer. Situasjonen forventes å raskt bli kritisk for liv og helse.

I mer enn 50 år har politikerne i Oslo blitt advart mot dette, og alternative vannkilder har blitt utredet og diskutert. Men gang på gang har planene blitt lagt i en skuff.

Vi er derfor stolte over at de rødgrønne partiene har tatt ansvaret for å sikre Oslo en trygg vannforsyning. Dette er et av de aller største prosjektene i Oslo kommune noensinne. Vann skal fraktes fra Holsfjorden gjennom tunnel til Huseby, hvor vannet skal behandles i et moderne vannbehandlingsanlegg. Derfra skal det sendes ut til Oslos innbyggere som rent og godt drikkevann. Dette anlegget vil kunne levere vann til hele byen dersom vannforsyningen fra Maridalsvannet nord i Oslo blir satt ut av spill. Det er et enormt prosjekt, som er dyrt, men nødvendig.

Dette har blant annet gjort at Oslo har fått pålegg om å utbedre situasjonen av Mattilsynet. Oslo var allerede i gang med utredning av ny vannforsyning da kommunen fikk det dramatiske varselet om at det ville påløpe dagbøter fra Mattilsynet på en million kroner dagen, dersom vi ikke fattet vedtak om en ekstra vannforsyning. Så langt hadde det gått mens høyresida styrte byen. Det er fortvilende at Oslo kommune og bystyret må forholde oss til tidspress i et så stort, dyrt og komplisert prosjekt. Ansvaret for at vi nå har dette tidspresset, ligger på dem som styrte byen de siste 18 årene før vi tok over, og i brorparten av de siste 50 årene: de borgerlige.

Det haster med andre ord å sikre oslofolks drikkevann, både av sikkerhetsgrunner og fordi Mattilsynet har gitt Oslo en klar tidsfrist: Innen 2028 skal nytt anlegg være på plass. Etter at bystyret vedtok kostnadsrammen for prosjektet, ble anbudene lagt ut i markedet. Nå viser det seg at tilbudene som kommunen har mottatt er langt høyere enn det noen forutså da prosjektet ble vedtatt.

Vi skjønner godt at mange reagerer på en prisøkning på fem milliarder. Det gjør vi også. Men som en ekstern kvalitetssikring bekrefter, så er hovedårsaken til dette en kraftig og generell kostnadsøkning i markedet for så store infrastrukturprosjekter. Høyresidas svar på dette, er kraftige angrep på byråd Lan Marie Berg, med trusler om et nytt mistillitsforslag.

Det er interessant å merke seg at det tydeligvis er helt andre regler som gjelder for deres egen regjering. Store kostnadsøkninger er også tilfellet i en rekke andre store statlige prosjekter. Blant annet har Stortinget nylig fått seg forelagt en sak der de må øke kostnadsrammen til det statlige InterCity-prosjektet til Moss med over sju milliarder. Grunnene til kostnadsøkningen er i stor grad den samme som for vannforsyningssaken; prisen i markedet har økt.

Det andre høyresida er kritisk til, er informasjonsflyten i saken. Fra byråden fikk vurderingen fra de eksterne kvalitetssikrerne, som anbefalte å øke kostnadsrammen, gikk det kun seks arbeidsdager før byråden la frem sin anbefaling til bystyret. Byrådens plikt er å levere kvalitetssikret og sannferdig informasjon til bystyret. Det kan man bare gjøre når man har den nødvendige informasjonen. Å vente på ekstern kvalitetssikring, og stadig gi bystyret nesten en måned på å ta stilling til saken i et samfunnskritisk og tidskritisk prosjekt, er det ansvarlige å gjøre i en slik situasjon.

Hvis dette er brudd på informasjonsplikten, er det vanskelig å skjønne hvordan de borgerlige partiene vil vurdere sin egen samferdselsminister. Bane Nor informerte Samferdselsdepartementet om at kostnadsrammen for InterCity til Moss var truet tre måneder før regjeringen orienterte Stortinget i forslaget til Statsbudsjett. Nå, først etter 21 måneder og flere runder med ekstern kvalitetssikring, presenterte regjeringen ny kostnadsramme for Stortinget, og da var prislappen økt med totalt 70 prosent.

Til sammenligning tok tilsvarende prosess tre måneder i Bergs tilfelle, og hun la som nevnt frem et forslag til bystyret kun seks arbeidsdager etter at den eksterne kvalitetssikringen var gjennomført.

At Høyre og Venstre nok en gang truer med mistillit overrasker neppe noen. Senest i fjor høst forsøkte høyresiden å felle Lan Marie Berg etter at hun hadde ryddet opp i brudd på arbeidsmiljøloven i Renovasjonsetaten. Men ingen av høyrepartiene tar til orde for at Bent Høie må gå, til tross for at det årlig er rundt en halv million brudd på arbeidsmiljøloven i helseforetakene. Det er påfallende at Høyresidas statsråder måles etter andre standarder enn rødgrønne byråder. Vi husker også hvordan Anniken Hauglie slapp noen form for parlamentarisk ansvar for NAV-skandalen, en skandale med enorme og dypt alvorlige konsekvenser for sårbare mennesker.

Nå er vannforsyningssaken til behandling i bystyret. Det er opposisjonens jobb å utfordre byrådet, og selvsagt skal byrådet svare på alle sider ved hvorfor kostnadene har økt og hvordan saken har vært håndtert. Etter å ha satt seg inn i saken, er det opp til ethvert parti eller representant å komme til konklusjonen at det blir for dyrt å sikre rent og trygt vann til byens befolkning, og stemme mot økt kostnadsramme, selv om den eksterne kvalitetssikringen tydelig advarer mot dette. Ifølge dem vil dette mest sannsynlig bety enda høyere kostnader, og i verste fall at prosjektet utsettes.

Vi er derimot ikke i tvil om følgende: Å sikre at det er trygt og rent vann i springen er en helt fundamental oppgave for politikere, og dette prosjektet er allerede langt på overtid.