Debatt

Krise krever kunnskap

Tapet av naturmangfold truer menneskets velferd og hindrer oss i å nå de globale målene for bærekraft.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kunnskap om koronapandemien blir produsert, delt og diskutert på en åpen måte. Det er derfor stor grad av tillit til at tiltakene som iverksettes er nødvendige og virker. Ting tyder dessverre på at samfunnet i mindre grad legger kunnskap til grunn i håndteringen av naturmangfoldkrisen, og det er ikke bra.

Tap av naturmangfoldet er en alvorlig krise.

Ofte i skyggen av klimakrisen – men egentlig del av en og samme miljøkrise. Denne miljøkrisen har symptomer som menneskeskapte klimaendringer, tap av naturmangfold og forurensning. Til og med koronapandemien er et symptom på denne underliggende krisen.

Mennesket påvirket naturen i betydelig negativ retning, har forskere i det internasjonale Naturpanelet (IPBES) slått fast.

Naturen er en begrenset ressurs. Den må forvaltes på samme måte som andre begrensede ressurser, som for eksempel økonomiske ressurser. For å vite hva vi har mulighet til å forbruke, må vi vite hva vi har, og vi må vite hvor mye det vi vil gjøre koster. Alt dette før vi setter i gang.

Vanskeligere er det i teorien ikke, verken for økonomiske ressurser eller natur.

EU-kommisjonen offentliggjorde nylig at EU og FN har utviklet et nytt rammeverk som tar hensyn til biologisk mangfold og økosystemer i økonomisk planlegging. Dette rammeverket går ut over BNP og inkluderer regnskap for naturkapital. EU understreker at dette er en viktig endring i måten vi tenker på velferd og velstand på.

Det er nødvendig å gjøre handling av ord. Tapet av naturmangfold truer menneskets velferd og hindrer oss i å nå de globale målene for bærekraft. Det er verdt å merke seg FNs generalsekretær António Guterres’ ordbruk, da han i februar slo fast at klimaendringer, tap av naturmangfold og forurensning dreper millioner av mennesker hvert år, og at vår krig mot naturen har etterlatt planeten ødelagt.

Ordene er sterke, men Guterres peker samtidig på at vitenskapen tilbyr det han kaller en fredsplan og et gjenoppbyggingsprogram etter «krigen». Han sier vi må forsone oss med naturen.

Denne forsoningsprosessen forutsetter kunnskap.

Vi har klart det før. På 1980-tallet var det voksende hullet i ozonlaget den store bekymringen for livet på kloden vår. Gjennom en kunnskapsbasert tilnærming og forpliktende internasjonalt samarbeid i FN-regi, klarte vi å snu utviklingen.

Selv om det vil ta lang tid å gjenoppbygge ozonlaget, har vi klart å stoppe det som virket som en nærmest uhåndterbar krise.

Håndteringen av miljøkrisen har så langt vært fragmentert, og tapet av naturmangfold er den delen som har fått minst oppmerksomhet. En av de viktige hodene bak å løse ozonkrisen, den britisk-amerikanske akademikeren sir Bob Watson, har også ledet både FNs klimapanel (IPCC) og Naturpanelet (IPBES). Han peker på at det ikke er mulig å løse klimaendringer og tap av naturmangfold hver for seg. Ifølge ham løser man begge krisene, eller ingen.

Godt nytt – vi har mye av kunnskapen. I Norge har vi gode fagmiljøer som stadig skaffer ny nødvendig kunnskap om naturmangfoldet. Forskere og museer, men også privatpersoner, foreninger, forvaltning og konsulenter samler kunnskap i en enestående dugnadsinnsats for naturmangfoldet vårt.

For 16 år siden etablerte Stortinget Artsdatabanken.

En nasjonal og nøytral kunnskapsbank for naturmangfold. Hovedoppgaven er å samle og formidle kunnskapen fra fagmiljøer og folkeforskning. Ved å blant annet sammenstille informasjon om trua natur i rødlister, vurdere risikoen til fremmede arter og oppdatere kart som viser hvor ulike arter og naturtyper finnes blir dette tilgjengelig for alle. Storsamfunnet vet i dag veldig mye mer enn på starten av 2000-tallet – og mer informasjon kommer til hele tiden.

Det står likevel igjen et betimelig og kanskje ubehagelig spørsmål: blir kunnskapen brukt for å løse miljøkrisen?

I februar kom noen nedslående funn. En gjennomgang, bestilt av Klima- og miljødepartementet, skulle kartlegge om følgene av store utbygginger ble undersøkt godt nok før de ble satt i gang.

Rapporten viser blant annet at:

• Påvirkninger på naturens evne til å forsyne oss med goder (økosystemtjenester) ikke er vurdert i noen av de undersøkte prosjektene.

• Det sjelden blir vurdert hvordan utbyggingen virker på nasjonale og internasjonale miljømål.

• Utbyggingen sees for sjelden sammen med andre inngrep og tiltak – samlet belastning vurderes bare i om lag halvparten av tilfellene.

• De fleste utredningene mangler eller gir en mangelfull beskrivelse av hvordan miljøet antas å utvikle seg dersom planen eller tiltaket ikke gjennomføres.

Å vite har konsekvenser, praktisk og økonomisk. Funnene i rapporten kan gi et inntrykk av at samfunnet ofte ikke vurderer følgene av det vi gjør, og ikke bruker den kunnskapen som finnes tilgjengelig.

Når vi vurderer følgene av et inngrep tvinges det frem lange perspektiver som ellers kanskje ikke ville blitt tatt med i vurderingene. Det er hele poenget med at en skal sjekke grundig før en setter spaden i jorda.

Artsdatabanken, og mange andre, jobber for å gjøre stadig mer kunnskap om naturmangfoldet tilgjengelig.

Bare slik kan vi vite hvor mye naturkapital vi har, og hvor mye hvert naturinngrep koster av denne kapitalen.

Jeg er optimistisk og har tro på en forsoning mellom menneske og natur, og at naturen kan fortsette å forsyne fremtidens generasjoner med velferd. Men – det forutsetter at samfunnet prioriterer å innhente mer kunnskap om natur og, ikke minst, velger å aktivt bruke kunnskapen vi sammen har investert i å skaffe til veie.