Vi ser det går igjen i en del kommentarer på sosiale medier der rusreformen diskuteres, at tonen i debatten har hardnet.
Spesielt ser det ut til at motstanderne av reformen opplever dette. Og kanskje har det blitt hardere, og mer polarisert. Sånn må det kanskje være i debatter, som dreier seg om livene til folk, menneskeverd og rettigheter? Det er hardt, men vi har lyst til å minne om at det er hardest for dem det gjelder.
Undertrykte grupper, som nå kjemper for sin rettmessige plass ved bordet.
[ «Straff? Det er mange grunner til at det er en dårlig idé» ]
Det finnes svært få åpne kriminalpolitiske spørsmål igjen i samfunnsdebatten. Det spørsmålet rusreformen handler om er nødvendigvis polarisert siden spørsmålet er polart. Skal vi eller skal vi ikke slutte å straffe rusbrukerne?
Som fagpersoner i sosialfeltet har vi jobba sammen med samfunnets undertrykte grupper over årtier. Som sosialarbeidere har vårt samfunnsmandat bestått i å styrke folk til å heve stemmen sjøl. De gangene de ikke har orka eller kunnet, har det vært vår plikt å bære fram deres budskap for folk.
Det blir aldri like godt å snakke på vegne av noen andre. Det minner mer om veldedighet enn myndiggjøring. Men vi har likevel gjort det, da gruppene vi har samarbeidet med har vært så stigmatiserte at det har vært urimelig å kreve at de alle sjøl skulle orke å ta fighter.
De siste ukene har vært etterlengta.
[ «Når statens leder gjemmer seg bak en øyeinfeksjon og finjuss. Og familien sin» ]
Det er en ekstrem kraft når folk reiser seg i flokk og krever sin plass. Det er med stor respekt vi nå observerer bevegelsen av brukere som aksjonerer, forteller historiene sine, debatterer i kronikker, TV-debatter og kommentarfelt der de kjemper for rettighetene sine. Lenge har narrative om rusbrukere, omtrent gjennomgående, fått være de utslåtte som må be om nåde og forståelse fra «oss andre».
De få som har tatt til orde for en mer liberal ruspolitikk har blitt avskrevet, som ute etter å få ruse seg i fred, og å kaste den oppvoksende generasjon under bussen. Som fagpersoner har vi blitt uglesett om vi hevda at liberalisering kunne være veien å gå.
Men det politiske landskapet har bevega seg, og vi trodde kanskje ikke vi skulle få oppleve det, at en statsråd fra Høyre, basert på et massivt kunnskapsgrunnlag, skulle legge fram forslag til en avkriminaliserings- og dermed også en avstigmatiseringsreform. Den tidligere underdogen i debatten blei nå den meningsbærende. Med en massiv NOU i baklomma, som dokumenterer budskapet:
Straff skader, straff stigmatiserer og straff har ikke avskrekkende effekt på rusbruk!
[ «Da han ble stemplet som kriminell, ble han en kriminell» ]
Debatten i ruspolitikken har lenge vært ført om folk heller enn av dem det gjelder. Politi, avholdsbevegelsen, helse- og sosialarbeidere og politikere har tatt mye plass. Brukerne og organisasjonene som har holdt fanene høyt og stått i kampen i årevis, har hatt en utholdenhet vi beundrer. De har allikevel vært i mindretall.
Vi vet at de som har lidd mest under forbudspolitikken oftere kommer fra fattigere samfunnslag, og det er heller ikke ukjent at deres stemmer er lite til stede i det offentlige ordskiftet. Når en massiv bevegelse av rusbrukere nå krever å bli hørt bør det applauderes som en demokratisk seier. Den vet best hvor skoen trykker, som har den på. At de i tillegg kan støtte egne erfaringer med forskning burde gjøre at både politikere og fagpersoner har ørene på stilk.
Debatten er hard og tidvis emosjonell. Men også en demokratisk revolusjon.
[ Rusreformen handler om frihet og verdighet ]
Det er hardt når det som diskuteres er menneskers likeverd som borgere, eller om fordømmelsen skal få fortsette. Tåler vi ikke trøkket, språket og emosjonene så risikerer vi å gå glipp av kunnskap om hvordan kriminaliseringens stigma oppleves, at stemmene avskrives og forstummes. Det er dypt problematisk om de øvre klasser skal kreve innestemme fra dem reformen dreier seg om. Vi bør ha respekt for hva vi nå egentlig rører ved. Menneskers plass som verdig eller uverdig i samfunnet.
Mektige partier bør ikke diskutere dette i fred. Hver eneste stortingspolitikers dør bør stå vidåpen for de stemmene vi nå endelig hører! Det at stemmene nå er høyere og kommer bærende med et tungt kunnskapsgrunnlag, som slår beina under tidligere trosbekjennelser og synsing kan ikke avskrives. Det kan være vanskelig å innrømme at man har tatt feil. Men tida er overmoden for at samfunnet lytter, og tar nye veivalg for en ruspolitikk der vi slutter å straffe og holde folk nede!
