Jeg har flere kompiser som har jobbet på lavere skoletrinn siden i fjor sommer.
Det er givende og gøy, men nettbrettene forstyrrer, sier de. Barna sliter med å konsentrere seg, tid spilles bort (i ordenes rette forstand) og gjør det vanskelig å støtte eleven for både lærere og foresatte.
Les også: Advarer politikerne: De sårbare barna er ikke bare et koronaproblem
Jeg må være ærlig: jeg har ikke sett dette med egne øyne enda. Men med debatten om ny heldigital matteeksamen og motstanden mot avgjørelsen, ser jeg likheter mellom hva jeg selv var kritisk til som elev og det jeg nå hører om yngre trinn. Bevisstheten rundt hva vi vil med digitale verktøy i undervisningen forsvinner, fordi det digitale er blitt et mål i seg selv. Med det kommer mange nedsider.
Finnes det egentlig gode grunner og planer bak det å digitalisere undervisningen ytterligere?
Først: jeg mener mye digital undervisning i Norge er fornuftig innrettet. Som elev mellom 2007 og 2020 økte bruken i takt med klassetrinn og samfunnet ellers. Koronaen viser hvor viktig disse læremidlene er. En dyktig og kreativ lærerstand utnytter podkast, læringsstier og Campus inkrement. De små grå brynes like hardt av Viten.no-moduler som av historieprøver på papir. Det er ikke revolusjonerende digital undervisning, men gir god læring.
Les også: «Du må faktisk lære deg norsk nå, lille venn, for det har Erna bestemt»
Kanskje står vi oss godt også i forhold til andre land. Forrige høstsemester var jeg i Frankrike. På en god fransk videregående skole brukte elevene så å si aldri PC på skolen. Prøver i samtlige fag, over flere timer, besvares for hånd. Fordeler finnes nok, men iallfall med den konsekvens at færre ord skrives.
Muligheten til å gå i dybden og vise kompetanse blir mindre, spennet av oppgaver i matte ikke like bredt. Der som her kommer elevene til å arbeide digitalt. Har det vi gjør mer for seg, akkurat her? Mulig, men ikke om den nye matteeksamen er en pekepinn på hvor vi skal.
Og her kommer problemet.
For digitale verktøy har (inntil nylig) vært supplement i undervisningen. Bruk har vært bevisst, myntet på å utvikle spesifikke ferdigheter eller som variasjon. Matteeksamen er et godt eksempel. Del 1 har testet grunnleggende ferdigheter. I del 2 gjaldt mer sammensatte oppgaver og problemløsning digitalt. Denne bredden blir borte når hjelpemidlene alltid er der; færre ferdigheter øves og grunnleggende regneferdigheter og -forståelse nedprioritert, som lærere og professorer påpeker. Å kunne memorere og å resonnere selvstendig forringes i et heldigitalt klasserom. Dette er viktige evner å trene på skolen, både for å lære å lære og å faktisk forstå fagstoffet.
Og da er ikke andre nedsider som motorikk, sosiale klasseskiller og leseutholdenhet engang nevnt.
Les også: «Hvem skal bestemme hvordan det er lov å oppføre seg på skolen?»
Skolen har et bredt samfunnsmandat. Jeg skal ikke hevde at all tiden vi brukte oppigjennom på å velge WordArt-overskrifter var veloverveid og bestilt fra fagfolk i direktoratet, og at det nå tegnes på nettbrett er symptomatisk på alt som gikk galt. Jeg skal heller ikke si at sånt er tapt tid. Det skal lekes og utforskes i skolen. Detaljstyrte klasserom er ikke veien å gå for å utdanne «gangs mennesker».
Men en mer og mer digital skole gjør at bevisstheten rundt hva vi skal få ut av digitale verktøy forsvinner, litt etter litt. Det digitale blir et mål i seg selv, fordi det fremmer «digital kompetanse», hva nå enn det faktisk betyr. Brukergrensesnittet til PC-er og Ipad-er er meg bekjent det siste unge nordmenn finner vanskelig. Hva vil vi konkret med mer og mer heldigital undervisning, er det økonomihensyn som ligger bak?
I så fall: til hvilken pris?
Jeg mistenker at vi er i ferd med å bli uærlige med oss selv. Digitale midler kan forbedre og komplementere undervisningen, men når blir de samme enhetene lett kun forstyrrelser? Når vi ikke anerkjenner dette skillet, svinner grensen sakte, men sikkert hen. I klassen min var så å si alle PC-er oppe, uansett. Det går utover konsentrasjon og spesielt de svakeste elevene.
Les også: Rizan (30) fikk ikke jobb: – Jeg visste jeg kunne, men fikk ikke muligheten til å vise det
Regjeringens digitaliseringstrategi gir lærerne oppgaven med å legge rammene for digital undervisning. Det er håpløst å delegere slik når skjermbruken øker og en lærer har det like travelt.
Og spesielt når forskning om effektene spriker, som rapporten selv påpeker.
Guri Melby gjentar ofte at hun har tillit til lærerne. Det trengs mer. Å «kompetanseheve» holder ikke alene, ei heller digitale fellesløsninger – som beviser utfordringen vi har i utgangspunktet.
Vi trenger at noen tar på seg den politiske ledertrøya og sammen med fagmiljøer går til bunns i materien, gir faktiske svar på hva formålet med digital undervisning skal være og eventuelt når og hvorfor skjermbruk skal begrenses. Dette løses ikke over natta med fagfornyelsen.
Så skal det sies at det ikke har vært mye politisk handling fra partiene før heller. Valgkampen i år kommer nok til å handle om andre ting.
Forhåpentligvis blir det folk av oss fra «korona-kullene». Jeg er mer bekymret for dem som kommer etter oss.
