Titusenvis av bønder har i over tre uker blokkert veiene inn til New Dehli. Mange er sinte, roper og brenner bilder av statsministeren. Mange er fortvila og har reist langveis med bil eller til fots.
Det har vært et tøft år for alle, også i India. Antall mennesker som har mistet livet til korona er større enn innbyggertallet i Stavanger, og antall smittede er nesten det dobbelte av den norske befolkning.
Det er likevel ikke statsministerens koronahåndtering som skremmer og provoserer de indiske bøndene.
Det er det derimot landets nye landbrukslov som ble vedtatt tidligere i høst som gjør. Loven kommer som den siste i en rekke av nyliberalistiske tiltak i landets markedsreform.
Den indiske statsministeren sikler nemlig etter tittelen som «factory of the world» og skal han kunne stikke av med denne, må India først gjøres klar for det «frie» markedet.
Dette på bekostning av landets bønder og arbeidere.
Les også: «Tro det eller ei, vi har kanskje alle noe å lære av svigersønnen til Donald Trump»
Strategien er i tråd med strukturene i dagens globale økonomi- og handelssystem. Den indiske staten, som tidligere har hatt en aktiv rolle i å regulere hvem som kan kjøpe indiske jordbruksvarer og til hvilke priser, trekker seg nå helt ut.
Dette vil gjøre bøndene rikere, lover statsministeren. Men det er ikke slik at salg og prissetting blir opp til bøndene selv – dette skal det «frie» markedet, og de kapitalkrefter som regulerer dette, få bestemme.
I likhet med en rekke liberaliseringsprosjekter verden over, hevder dens tilhengere at det vil skape større frihet. For bøndene, særlig småskala-produsentene som utgjør 85 % av sektoren, innebærer slike reformer derimot store utfordringer.
I likhet med de fleste land i Sør er de lokale markedene helt avgjørende for de mindre produsentene. Nå som markedet både åpnes i geografisk skala og uten bestemmelser om minstepris, frykter småskalaprodusentene at de er sjanseløse i møte med de store, industrielle selskapene.
De får støtte av over 30 fagforeninger har sagt tydelig ifra om at endringen i lovverket vil svekke bøndenes trygghet og rettigheter.
Det finnes ingen tvil blant bøndene som protesterer utenfor New Dehli: de reiser ikke hjem før den nye loven er reversert.
Les også: De fortalte sine koronahistorier for et halvt år siden. Slik går det nå (Dagsavisen +)
I India, som i store deler av verden, er landbruket den viktigste næringen for store deler av befolkningen. Den gir mat til å livnære seg av, og salget av korn og andre varer familiene selger sikrer husly og de nødvendige utgiftene.
Bøndenes livssituasjon var blitt stadig mer ustabil de siste årene, og vært en stor kilde til at tusenvis har tatt sine egne liv og enda flere lever i ekstrem fattigdom og sult.
Samtidig er ikke bøndene alene om å kjenne på reformenes utfordringer. Det pågår en bredere markedsreform i landet, på bekostning av samfunnets mest sårbare. Muligheter til å ansette og sparke arbeidere gjøres enklere. I tillegg reduseres arbeidernes mulighet til å streike.
Reformene ble iverksatt raskt etter at landet innførte det som er kjent som en av verdens strengeste lockdowns, og mulighetene for å ytre motstand, både i parlamentet og i offentlig debatt har vært minimale.
Særlig har reformene rammet arbeidsmigrantene i landet, som utgjør en stor andel av landets fattige befolkning.
Les også: «Er vi ikke som familier og foreldre flest, sier du? Vi vet det»
Situasjonen i India er kompleks og består av en rekke faktorer. Dette er ikke de første nyliberale markedsreformene landet har gjennomført og det ser ikke ut til at de vil bli de siste.
Samtidig tydeliggjør de enorme demonstrasjonene hvordan fjerning av reguleringer, som i sin tid ble opprettet nettopp for å beskytte sårbare og utsatte grupper, ikke bidrar til et «fritt» marked. Ingen eller svake reguleringer skaper dessverre ikke åpenhet og frihet eller et marked der alle kan konkurrere på like vilkår.
Når utgangspunktene er så forskjellige og maktforholdene så skeive som de er i dagens internasjonale handelssystem blir konkurransen verken fri eller rettferdig.
Dette gjelder også globalt.
Skal Norge faktisk støtte verdens fattigste, må vi se dette i sammenheng med det internasjonale handelssystemet. Da må småskalaprodusentenes arbeidsvilkår og menneskerettigheter sikres, og vi må sørge for at fortjenesten for arbeidet tilfaller arbeiderne selv, ikke de internasjonale storselskapene.