Debatten i kjølvannet av Grønn ungdoms underskriftskampanje for å fjerne statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg fra Oslo sentrum, er et oppkomme av historisk syltynne og veldig emosjonelle argumenter.
Et av argumentene som går igjen, særlig i sosiale medier, er at vi lærer ikke av historien ved å omskrive den. Men å fjerne monumentene handler ikke om å revidere historien. Det handler om å ta et oppgjør med den. De fleste av monumentene over konfederasjonsheltene i USA ble jo ikke reist for å lære av historien. De ble tvert imot reist i perioder hvor borgerrettighetene var på fremmarsj.
Les også: – Vi kan ikke fjerne det vi ikke liker. Det er viktig med spor av historien, også de ubehagelige
De var målrettede, symboltunge virkemiddel for å undertrykke den fargede befolkningen.
Et annet argument som er blitt brukt er at å ødelegge kunst er noe man gjør i totalitære regimer. Nazistene brukte bokbrenninger og ødeleggelse av «degenerert kunst» i sin propaganda for å radikalisere Tyskland. Konklusjonen er at å fjerne en statue av en slavehandelsinvestor er å åpne for totalitære krefter. Skumle greier, altså. Før vi vet ordet av det er vi nazister hele gjengen.
Byantikvar Janne Wilberg hevdet til og med at å fjerne statuene prinsipielt ville være som da Taliban sprengte 1500 år gamle Buddha-statuer i luften. Ja, hun sammenlignet faktisk Grønn ungdom med Taliban.
Et skoleeksempel på bruk av stråmenn ble levert av Eivor Evenrud, bystyrerepresentant for Rødt, i et innlegg i Aftenposten. Hvis vi flytter på Holberg og Churchill, hva da med Nordlandsbanen som ble bygd av russerfanger under forferdelige forhold under krigen, spør Evenrud retorisk. Eller hva med Vigelandsparken ettersom Vigeland ba den tyske okkupasjonsmakten om penger til å kjøpe kanoer?
Nei, Evenrud, det er ingen som krever at Nordlandsbanen skal rives opp eller Vigelandsparken skal jevnes med jorden.
Les også: Historieprofessor mener Churchill og Holberg bør få stå
Argumentasjonen til politisk redaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsens på lørdag er like rar. Han bruker Kong Leopold av Belgia som et eksempel, en mann som var ansvarlig for at 10 millioner kongolesere mistet livet, og som det finnes 12 statuer av på gater og torg i Belgia.
Innledningsvis i kronikken forteller Johnsen hvordan Belgia har stuet bort historien om grusomhetene i en stusslig, bortgjemt monter innerst inne på Det kongelige museum for Sentral-Afrika. Noen setninger senere erklærer Johansen at han er mot å fjerne «onde forums menn» fra sokler fordi det bidrar til uvitenhet og glemsel.
Er det bare jeg som ser hvordan Johnsen argumenterer mot seg selv? Belgia må jo være et kroneksempel på hvordan statuer ikke bidrar til å belyse sannheten.
Aksjonistene har altså krevd at statuen av selveste Churchill skal fjernes. Symbolet på kampen mot fascismen i Europa. Uten ham er det ikke godt å vite hvordan 2. verdenskrig hadde endt. Churchill er også blitt beskrevet som antisemittisk, rasistisk, anti-fagforening, islamofob og imperialistisk.
Les også: – Hvorfor skal en som undertrykket mine forfedre stå på Solli plass?
Men, understreker historikerne, ikke mer enn det som var vanlig på den tiden, altså.
Å plassere Churchill, eller hvilken som helst mann på sokkel, er en hyllest. Punktum. Alle nyanser blir borte når en person gjenskapes i marmor eller bronse og plasseres midt i byen til allmenn beskuelse.
Å la statuer over menn som sto for overgrep mot andre bli stående, er en symboltung handling. Det er majoritetsbefolkningens signal til minoritetsbefolkningen om at handlingene og holdningene vedkommende sto for ikke er noe å bry seg om. Den norske statuedebatten er avslørende fordi den viser hvor vanskelig det er for majoritetsbefolkningen å revurdere våre symboler, verdier og historiefortelling.
Selv har jeg ramlet ned på motsatt standpunkt enn det opinionen ser ut til å ha gjort. Ja, statuer og minnesmerker på torg og gater bør være i tråd med verdiene vi ønsker skal preget samfunnet i dag. Monumenter over historiske holdninger vi ikke lenger kan forsvare bør vi rett og slett stue bort.