Så er endelig støyen over – Y-blokka skal rives. I den debatten har det ikke vært lett å bære på, for ikke å si komme til orde med, alternative oppfatninger.
Hva den larmende diskusjonen først og fremst har vist, er hvor vanskelig det er å diskutere estetikk, for ikke å si arkitektur. De massive, slagordpregede protestene mot rivning av bygget har tilsynelatende også hatt sin rot i en frykt – for ikke å si skrekk – for hva vi kan få i stedet.
Les også: Rivingen av Y-blokka: «Det er total mangel på respekt»
Arkitektstanden selv har ikke fremstått med så pass profesjonell ro og uavhengighet at det borger for sikrere grep om en fremtidig byutforming. Også der har man stilt seg bak fengende paroler, forkynt med lydvolum og fakler, om etterkrigshistorie, velferdsstat, kulturarv og byggeteknisk stilhistorie.
Typisk har avgått leder for byplankontoret Ellen de Vibe vært, for eksempel da hun 2. august i fjor i et svar til Kjetil Rolness (Aft. 20. juli) siterte Michel Foucault, fransk filosof, som skal ha sagt at « … debatt er viktigere enn den bygde byen».
Neppe mange forsto hva de Vibe ville si med det, men det lød kanskje besnærende i øyeblikket.
Hva de fleste synes å ha oversett, er at saken handler om et bygg som i sine første 40 år har stått, med Picassos verk på en av endeveggene, men uten å ha blitt estimert eller erkjent som noe praktbygg. Bare de siste ti årene er Y-blokka i tiltakende grad blitt utpekt av fanebærerne som kulturarv.
Gjennom de første 40 årene har turister ankommet byen og blitt tatt med til Vigelandsparken, Nasjonalgalleriet, Bygdøy, Holmenkollen, Frognerseteren, Munchmuseet når de er blitt vist hva den har å by på av attraksjoner.
Neppe noen har i løpet av denne tida en gang vært slått av tanken om å bringe dem opp i Akersgata for å se på Y-blokka.
Det er først nå, særlig de siste årene når bygget står for fall, at en slags kollektivt organisert og pompøst uttrykt beundring har vokst fram i forsvar for bygningen.
Det som slår meg mest med Y-blokka, er byggets kjølige, ansiktsløse preg. Det har lagt beslag på et viktig byrom med utelukkende baksider vendt mot byen og allmennheten – Akersgata, Trefoldighetskirken og det som nå blir tidligere Deichmann, Hammersborg.
Vanlige mennesker uten umiddelbar tilhørighet i maktens korridorer er blitt møtt av et lukket bygg bestående av partier som konsekvent vender seg bort.
Jo da, bygget har et inngangsparti – det skulle bare mangle. Men det er ganske usynlig for allmennheten, vendt som det er utelukkende mot den etablerte makten i høyblokken ved siden av. Ingen andre blir ønsket velkommen. Og mest sørgelig er det at dette stengte og livløse ved bygget også smitter over på områdene omkring, som Akersgata mellom Grensen og Teatergata pluss det som før 1970 var Arne Garborgs plass.
Det hjelper bare så altfor lite at den ene av de tre utstikkende endeveggene er utstyrt med et bilde innfrest i muren, signert Pablo Picasso. Når Fortidsminneforeningens formann Ole Fjellheim rangerer Y-blokken blant «byens seks viktigste bygg» (NRK/Debatten 5. mai i år), undres jeg over hva og hvordan det er han faktisk teller.
Les også: Picasso og Nesjars kunst i Y-blokka tas snart ned
Mest forunderlig har likevel den unisone protesten fra arkitektstandens side vært.
Om noe miljø først og fremst burde ha glede av åpen diskusjon, skulle man mene at det nettopp var profesjonsgruppen fremfor noen. Med unntak av enkeltrøster som Ulf Grønvold og Gaute Brochmann har arkitektene mobilisert hele sitt foreningsapparat og stilt seg midt i det hissige kampropkoret.
Kronargumentet blant protestantene har vært Picasso-verket. Men plassen på Y-blokkas endevegg har kanskje heller ikke vært den beste måten å presentere det på. Også det har nemlig stått der i alle byggets første 40 år uten å bli spesielt fremhevet.
Alternative skisser, vist sammen med planene for nytt regjeringskvartal, tyder på at en ny plassering med stor sannsynlighet også vil kunne øve Picasso mer rettferdighet.
Ellen de Vibe har også snakket med patos om verdensarv i sine forsøk på å finne argumenter. Men hun kan ta det med ro – verden vil neppe forarges, ikke engang heve øyenbrynene, over at Y-blokka blir borte. Turistene vil fortsatt trekkes mot vikingskipene, Holmenkollen, Munchs kunst, Kongens slott, vårt nye operahus, Folkemuseet og mye annet – kanskje også det nye Deichmanske bibliotek.
Men dersom det nye regjeringskvartalet, midt oppe i alle sikkerhetsforanstaltninger, utformes slik at det også henvender seg til byens allmennhet og lykkes bedre med å signalisere at det representerer et velfungerende og vennlig, utadvendt og folkelig demokrati, kan det hende at også det med tida bidrar til å vekke ytterligere interesse for byen blant besøkende turister.
Hvem vet. Sjansen er der i alle fall.
