Det er ennå håp for Y-blokka

Et farvel til velferdsstatens symboler?

Det var mye symbolikk i at demonstranter 27. mai lenket seg rundt Stortingsbygningen for å uttrykke en siste bønn både til Stortinget og Regjeringen om at de 3. juni går inn for å bevare deres egen regjeringsbygning.

Les også: Riving av Y-blokka: Utsettelse kan koste staten millioner (+)

Muligens markerer demonstrasjonen et symbolsk farvel med den norske velferdsstaten og dens verdier. 

Nyliberalismen har for lenge siden fått et bredt fotfeste i norsk politikk, men enkelte hevder nå også at nedrivingen av Y-blokka markerer at Norge er blitt en superkapitalistisk stat.

Det smaker så særdeles dårlig å på Dagsrevyen se vår kulturminister Abid Raja som roser Kistefoss og BIGs The Twist og som med albuen hilser på finanseliten, mens hans regjering samtidig river ned ett langt mer betydningsfullt byggverk. Uforståelig i et bredt sosialdemokratisk perspektiv, men muligens ikke for nyliberalismen eller superkapitalismen. 

Selv ikke en nylig oppfordring fra verdens mest prestisjefyllte kunstmuseum fra 1945 til i dag, MoMA (The Museum of Modern Art), direkte adressert til statsminister Erna Solberg og statsrådene Nikolai Astrup og Sveinung Rotevatn, synes å ha gjort noe inntrykk.

Heller ikke de seks toppledere ved spanske kunst- og arkitekturinstitusjoner som samlet kritiserte rivingen. Oppfordringene har vært brede fra mange faglige hold de senere år. Uten at det blir kommentert.

En slik total mangel på respekt ovenfor deler av det internasjonalt høyest anerkjente arkitektur-og kunstfeltet føles grenseløst pinlig.

Oslo Venstre om å rive Y-blokka: – Vi risikerer å bli stående der med et «Nikolai Astrups krater»

Stridigheten rundt Y- blokka har medført en historisk bred nasjonal støtte. Støtten og det sterke engasjementet fra Riksantikvaren, Byantikvaren, Fortidsminneforeningen, NAL og OAF er unik.

Det er uforståelig at ikke Regjeringen og Stortinget stilt ovenfor en slik historisk henstilling tar seg bryet verdt å diskutere de sterke reaksjoner mot å rive Y-blokka mer inngående og evt skadevirkninger.

Dette er sterke faglige organisasjoner og institusjoner, som den norske stat skal samarbeide videre med. Men det å ta vare på noen verdier og bygge noe nytt betydningsfullt sammen, krever en gjensidig tillitt og respekt.

Dessverre har ikke Y-blokka den rene glassfasaden med rene linjer og det største lysinnfall som dere kanskje føler dere har behov for.

Hvor kunsten kan gjemmes ufarlig bort som tom dekor. Isteden har dere i Y-blokka det motsatte. Det var da også hensikten. En skulpturell form i en mørk grå og rå skjønnhet, der den kunstneriske utsmykningen ikke lar oss slippe unna. Enten vi beveger oss opp fra Akersgaten.

Eller de politikere og byråkrater som privilegert har oppholdt seg inn i bygget, og som møter Picassos Måken i vestibylen. Plasseringen og uttrykket fremstår ikke tilfeldig: En måke som rått forsyner seg av havets ressurser. Trolig plassert der som en advarsel til politikere og byråkrater om å ikke bli for grådige.

Viksjøs Y-blokk er ikke glatt og pen, men brutal og med et innhold.

Enkelte ganger lyktes arkitekter og kunstnere å uttrykke noe som hever seg over politikken. Picassos bidrag til Regjeringskvartalet kan heller ikke forståes løsrevet fra hans politiske engasjement. For 70 år siden uttalte fredsaktivisten Picasso under fredskongressen i Sheffield: ”I stand for life against death: I stand for peace against war”. Det er ennå et lite håp.