Debatt

Oljespinn om klima

Barna og ungdommene som fredag 22. mars demonstrerte for radikale grep i klimapolitikken hadde ikke engang rukket å komme hjem før oljetopper var i gang med å spinne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Budskapet deres var at demonstrasjonene egentlig ikke var et angrep på norsk oljeutvinning. Det er på grensen til komisk, siden enhver som er i stand til å lytte, vil ha hørt de unges høylytte krav om stans i norsk leting etter fossile brensler.

Dette føyer seg inn i rekken av historier som går inn i en større fortelling. Denne fortellingen ser ut til å inneholde budskap som blir brukt både av næringens lobbyister, og politikere på Stortinget.

Som når Karl Eirik Schiøtt-Pedersen i E24-Podden nylig gjentok påstanden om at FNs klimapanel ønsker fortsatt norsk oljeutvinning. Det er et argument som Norsk olje og gass har brukt i flere kronikker, og som ble gjengitt nærmest ordrett av olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg under LOs olje- og gasskonferanse i Bergen i november i fjor.

På nettet ligger imidlertid enkelt søkbare oppslag fra blant annet Aftenposten og E24, der klimapanelet tvert om ber Norge og andre rike land om å la oljen ligge. Senest september i fjor sa Lord Nicholas Stern ved London School of Economics, tidligere sjeføkonom for Verdensbanken til NRK:

– Vi kommer ikke til å trenge særlig mye mer olje enn vi allerede har oppdaget. Så det å lete etter mer olje gir ikke noe særlig mening. Vi vil nok bruke gass litt lenger, kanskje til midten av århundret. Men tunge investeringer i olje gir ingen mening, for fremtiden ligger andre steder.

Stern er regnet som verdens ledende økonom innen klimautslipp og kostnadene som følger. Mannen bak Sternrapporten fra 2006 sier han ikke tok hardt nok i den gang, og er klar på at kostnadene ved å fortsette å slippe ut, langt vil overstige kostnadene ved å stanse utslippene.

I forhold til fattige lands behov for velstand, sa Stern til the Guardian nylig at: «A much more attractive, clean and efficient path for economic development and poverty reduction is in our hands.»

Disse uttalelsene fra en av verdens ledende økonomiske eksperter passer ikke inn i historiefortellingen til oljelobbyen, eller de såkalt ansvarlige partiene anført av Høyre og Arbeiderpartiet.

De er mest opptatt av rammevilkår, forutsigbarhet og konkurransevilkår for en spesiell næring. Som om ro og forutsigbarhet noen gang har vært en kraftfull driver for innovasjon og nytenking, når det virkelig haster. Selv bor jeg på Kongsberg, der åttitallets KV-krise ble motoren bak det som i dag er en av de mest vellykkede høyteknologiske industriklyngene i Norge.

I et intervju med magasinet Energi og Klima i desember i fjor, sa direktør Tore Furevik ved Bjerknessenteret det slik:

«Staten er dermed en viktig kraft mot omstilling.»

Han viser til det faktum at den norske stat finansierer 80 prosent av lete- og utbyggingskostnadene gjennom leterefusjonsordningen og oljeskatteregimet.

Det burde jo vært omvendt. Staten skulle være en viktig kraft FOR omstilling.

Jeg har flyttet pensjonspengene mine bort fra fossile brensler, fordi jeg ikke vil ha penger i en virksomhet som er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget til de som kommer etter meg. I stedet har jeg flyttet dem til fornybar energi. Det hjelper ikke at Statoil skifter navn til Equinor og kjører store annonser med grønne historier på aftenposten.no, når konsernsjef Eldar Sætre lover fortsatt fullt trykk på olje og gassutvinning.

Jeg vil heller ikke sitte med aksjer som faller i verdi, dersom verden klarer å innfri målet i Parisavtalen om å holde temperaturstigningen godt under to grader. Da vil oljeprisen kunne bli så lav, at mange av investeringene som er gjort vil være ulønnsomme. Det gjelder også mesteparten av oljereservene som finnes på norsk sokkel, ifølge analyser gjort av Stockholm Environment Institute.

Beregninger gjort av Det internasjonale pengefondet (IMF) for noen år siden, anslår at Norge bruker ca. 30 milliarder i året på å subsidiere fossil energi. Når tør politikerne i de store, såkalt ansvarlige partiene diskutere hvor lenge det skal fortsette, og hva de pengene kunne brukes til i stedet?

Det handler nemlig ikke om mangel på penger. Det handler om holdninger, vilje, mot og ekte ansvarlighet. Og vi trenger ikke se lenger enn til våre egne barn for å finne noen å bli inspirert av.

Akkurat nå gambler vi ikke bare med fremtiden deres. Vi gambler også med fremtidstroen, og tilliten deres til det norske demokratiet.

Mer fra: Debatt