Det er ti år siden FN enstemmig slo fast at seksualisert vold mot kvinner er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådsresolusjon 1820 definerer voldtekt i krig som en krigsforbrytelse og forbrytelse mot menneskeheten. Det var enormt viktig for å fjerne skammen rundt noen av de aller mest ødeleggende forbrytelsene som finnes, og for å bidra til å få en slutt på straffefriheten.
Men resolusjonen har ikke fått en slutt på forbrytelsene. Det er derfor Denis Mukwege og Nadia Murads arbeid er så viktig. På hver sin måte har de på modig og imponerende vis sørget for at verden ikke er uvitende om grusomhetene kvinner og barn blir utsatt for i krig, og de langvarige konsekvensene denne typen vold får både direkte for ofrene og for hele samfunnet de er en del av. De godtar ikke stillheten, skammen og straffefriheten som har vært kjennetegnet på seksualisert vold.
Mukwege er blitt foreslått til Nobels fredspris i flere år. At han hedres akkurat i år kan knyttes til metoo-bevegelsen som har ansvarliggjort overgripere for seksuelle overgrep. Nettopp dette har også vært Mukweges budskap etter å ha hjulpet titusener av overlevende etter voldtekt i Den demokratiske republikken Kongo gjennom to tiår. Det er de mannlige overgriperne som er problemet, og som må stilles til ansvar.
Nadia Murad er selv en overlevende. Sammen med flere tusen andre kvinner fra jesidi-minoriteten i Irak ble hun tatt til fange av IS. Voldtekt av kvinnene var en sentral og planlagt del av krigføringen der målet var å utslette jesidiene. Murad greide å rømme, og har siden snakket åpent og modig om det hun ble utsatt for.
Det er svært gledelig at både Murad og Mukwege hedres med fredsprisen. Det er å håpe at årets pris vil føre til at flere overgripere blir stilt til ansvar og til å forhindre nye overgrep.