Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum tok plass i en uinntakelig festning da han skulle forsvare publiseringen av Nettavisen-skribent Karine Haalands ville konspirasjonsteori om NRKs planlagte 17. mai-sending – som ifølge Haaland konstruerer «en rasistfelle». Stavrum hevdet i en kommentar at publisering var nødvendig for å verne om skribentens ytringsfrihet. Stavrum publiserte fordi Grunnlovens §100.
For å framføre sitt poeng om NRK, reduserer Haaland i sin tekst programlederne Noman Mubashir og Haddy N'jie til personer med én egenskap: De er brune i huden. Som virkemiddel for å etterlate et inntrykk av et oss og dem, er det ganske effektivt å bruke begrepet «etnisk norske» tretten ganger i løpet av en kort tekst. Stavrum slår fast at Haalands meninger ikke er rasistiske, og derfor ikke lovstridige. Det kunne være interessant å høre redaktørens oppfatning av hva rasisme er.
«De som kan sin historie vil huske at Eidsvoll-mennene fremsynt og radikalt vedtok grunnlovens paragraf 100: «Ytringsfrihet bør finne sted», skriver Stavrum. Vel, det er ikke den ordrette teksten Eidsvoll-mennene forfattet, men det er ikke poenget her. Poenget er dette: Både i en etterfølgende kommentar, og i en nyhetsartikkel hos Medier24, strør Stavrum om seg med henvisninger til ytringsfriheten – og siterer flittig fra grunnlovsteksten. «Ytringsfriheten beskytter ikke tannløse festtaler på 17. mai. Det er de støtende og provoserende ytringene som trenger et vern, skriver Stavrum, før han siterer fra lovteksten: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillat for enhver». Og for å slå entydig fast at redaktøren kjemper med Grunnloven i hånd, siterer han videre: «Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig opp imot ytringsfrihetens begrunnelser». Intet mindre.
Ytringsfriheten er demokratiets bærebjelke. Halvparten av verdens befolkning lever i land der ytringsfriheten er begrenset, eller ikke-eksisterende. I Norge er situasjonen en helt annen, men det er likevel nødvendig også her med en pågående samtale om ytringsfrihetenes kår. For pressen er den selve eksistensgrunnlaget. Det er det skarpeste sverd en journalist kan heve i sin kamp. Men dersom vi blir stående borti ei steinrøys og vifte med det, kan sverdet etter hvert bli sløvt. Det er lett å forstå at det er vanskelig for Stavrum å forsvare Haalands kommentar. Det er vanskelig å forstå hvor lett det er for redaktøren å ty til argumentet om ytringsfrihet. Det er intellektuell latskap – på grensen til intellektuelt havari. De aller fleste avgjørelsene pressefolk med redaktøransvar må ta om publisering, handler om presseetikk, saklighet og relevans. Jeg tror norske redaktører svært sjelden står overfor avgjørelser om publisering som reelt sett handler om å sikre noens ytringsfrihet – eller nekte dem den samme retten.
Dette er ikke det samme som at enkelte også i det norske samfunnet opplever at deres ytringsfrihet begrenses. I og rundt Oslo-skolen har det i månedsvis rullet en debatt om læreres ytringsfrihet. I sin fulle bredde handler den om skolefolk som retter søkelys mot kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass, og opplever reaksjoner, represalier og begrensninger på retten til å ytre seg på grunn av kommunikasjonsstrategier -og regler der skoleledelsen i praksis avkrever lojalitet gjennom taushet. Problemstillingen er gyldig også i andre sektorer. Varslere både i offentlig og privat sektor trykkes på plass. Den hatske og truende tonen i deler av det offentlige ordskiftet kan i praksis bety utestengelse for en del.
Nettavisen-redaktørens publisering – og forsvaret for publiseringen – svekker pressens troverdighet. Haalands kommentar støter mot presseetikken, og grunnstøter mot kravet om saklighet. Og hovedpoenget bygger på et premiss som trekker et skille mellom folk basert på hudfarge. I ettertid gjorde de organiserte journalistene i Nettavisen noe så sjeldent som å gå ut mot egen redaktør. Det er både bemerkelsesverdig og beundringsverdig. I en uttalelse tar de «avstand fra at Nettavisen ble brukt som publiseringskanal for personangrep på Noman Mubashir direkte og indirekte mot alle våre kolleger med en annen hudfarge». De skriver at Haaland gjør «et skille mellom individer basert på hudfarge. Det kalles rasisme». Journalistene fortjener honnør – også internt. De har sett noe redaktøren ikke har sett. Så lenge målet for Nettavisen er å være en liberal nettavis som skriver mye om innvandring og integrering, må det gjøres skarpe redaktørvurderinger av det som settes på trykk. At Haalands tekst ble godt mottatt av meningsfeller i sosiale medier, holder ikke som argument for publisering.
Å bruke ytringsfrihetskortet i en sak som denne, bidrar til en forestilling om at meningene til innvandringskritikere og innvandrerfiendtlige undertrykkes i den offentlige samtalen, og må løftes fram i redaktørstyrte medier for i det hele tatt å nå fram. Det er en grov fortegning av virkeligheten – disse meningsbærerne har knapt hatt bedre tider. Det har vokst fram flere nettsteder som publiserer uten å mukke. Sosiale medier gir en plattform som har potensial til å nå tusenvis av mennesker.
Tilbake til Eidsvoll. Den opprinnelige setningen Eidsvoll-mennene innledet paragraf 100 med, var: «Trykkefrihed bør finde Sted». Redaktøren i Nettavisen bør reflektere over ordet han forvekslet da han siterte fra paragrafen. Trykkefrihet er ikke det samme som trykkeplikt.