Domstolene fungerer ikke som de skal.

Vi har en tredelt maktfordeling der regjeringen er den ut uøvende makt, Stortinget den lovgivende forsamling og domstolene den dømmende makt. Men domstolene lukker seg mer og mer som en lekestue for advokater med glassperle- eller klinkekulelek. Mer og mer er sivilister, alminnelige mennesker, presset ut av rettssystemet, som aktører, og som de besluttende i, om, når og hvordan en sak skal reises. Nylig er det laget et datasystem (aktørportalen) som blokkeres for sivilister slik at norske beslutningssystemer er 100% avhengig av postvesenet. IKT og digitale postkasser er ikke brukbare. E-mail og SMS tillegges vekt, men underskrifter kan ikke godtas via disse. Domstolene lever i feil århundrede.

Historisk er det de alminnelige mennesker som bruker domstolene.

I Norgeshistorien leser vi om de alminnelige tingplasser der folk møtes for å finne løsninger, ta beslutninger og å dømme. Rettergangsstedene var eksempelvis der man hang folk. Man møtte opp på tinget som enkeltpersoner, ble dømt og så ble straffen gjennomført.
Det var den enkeltes rett til selv å reise en sak, selv å representere seg og familien og det og selv å kunne uttale seg var en fundamental rett i Norge. Men etter hvert som det kom advokater ble denne rett stadig mer uthulet og i 1990 (Retstidene 1990 side 739) avgjorde Høyesteretts Kjæremålsutvalg (nåværende ankeutvalg) en sak jeg reiset for en venn, at alle kunnet en sak selv, få innsyn i saken og se alle dokumentene, føre sake selv og ha men en venn eller støtte i saker der de selv var involvert.
Merkelig nok var dette nytt i Trondheim som i mange år hadde blokkert sivilpersoner. Saken ble verken diskutert i aviser eller i juridiske tidsskrifter. Den ble forsøkt tiet i hjel.
Men i de senere år har flere og flere tatt stafettpinnen og brukt sin rett, men de møtes med en enorm mistro fra dommere og mobbing fra advokater der enkelte advokater hevder det er å bryte deres monopol, deres levebrød.
Det er et demokratisk- og rettssikkerhetsproblem.
De er selvprosesserende.
Kritikken mot domstolene ble reist av dem og vi fikk Domstoladministrasjonen som ikke fungerer enda.

Dagens problem

Det er særlig tre forhold man er irritert over i dag;
1. Ingen referater skrives i norske domstoler. Dommeren selv bestemmer det som skal stå i referatene på tross av at Stortinget krevet fra 2005 både lyd og billedopptak i rettssalene.  Det vil ofte si at dommeren i hovedsak kun medtar det som støtter hans syn på saken, ikke det som fremkommer i rettssalen. Her kan forskjellige ord, hendinger eller tidligere krav kjennes døde og maktesløse, men det blir ikke referert.
2. Eds-avsigelser eller og tilsvarende rettslige dokument om dommergjerningen er noe som dommeren skal fremsi og skrive under på for å dokumentere de krav samfunnet setter til upartiskhet. Dette er mer og mer unngått slik at mange dommere reelt sett ikke har forpliktet seg til upartiskhet. Da skal de ikke dømme etter loven.
3. Formalisme unngås i form av gjennomlesning av dommen av alle dommere (Det er eksempler på at bare en av tre dommere faktisk leser saken og at kopier av underskrifter brukes), ekte underskrifter skal brukes, bedre arkivsystem må eksistere for en sak og manglende kontradiksjon må rettes (din rett til å se motpartens synspunkter og å kunne svare).
Tidligere hadde man "provokasjon" som var et begrep der motparten måtte svare på visse anklager. I dag er dette nærmest radert ut. Man lager nå isteden forskjellige virkeligheter og rettssaken ble et spørsmål om troverdighet og ikke sak. Men troverdighet er ikke sannhet og vurdering av troverdighet er ikke en del av jusstudiet.
En dommer er ikke opplært til å vurdere troverdighet.
En utfordringer at vi ratifiserte menneskerettighetene i FN i 1948, og den Europeiske på 50 tallet, men innførte dem i Norge først i 1999, i grunnloven i 2014 og fikk en institusjon under Stortinget i 2015 med virke fra 2016.
Den kan ikke ta enkeltsaker, barn kan ikke reise egne saker til FN og besteforeldre er ikke part i barnebarnas problemer. Familier og foreldre settes på sidelinjen av Staten i eks. barnevernssaker. Eldre fratas verdigheten og banker og inkassoselskap gis for mye makt.  
Norske lovgivere og domstoler er altså en sinke, og opplæringen av dommere i eks tingrettene og advokater i jusstudiet henger etter. De utsatte, de berørte når ikke frem uten masse penger og kontakter.
Domstolene fungerer ikke som de skal.