Oslo tingrett avviste 5.1. WWFs krav om midlertidig forføyning for å stanse jakten på 42 ulver, 75 % av den norske bestanden. Jakten stoppes ikke i påvente av en kommende, rettslig vurdering av om norsk ulveforvaltning strider mot Grunnloven, naturmangfoldsloven og Bernkonvensjonen, som verner europeiske arter av ville dyr. Uansett utfall av en kommende rettssak vil det være for sent for dem som alt er drept, og kanskje slutten på den norske ulvebestanden. Den pågående jakten har legale og moralske implikasjoner som sier noe om hvordan norske myndigheter feiler i å ivareta sine nasjonale og internasjonale forpliktelser i å verne truede arter, og et feilet natursyn som bidrar til artsutryddelse og manglende respekt for dem vi deler jorden med.
Retten mener at Osdalsflokken og Julussaflokken, som nå utslettes, ikke er (var) «genetisk viktige» og tilhører en felles skandinavisk bestand. Derfor, og fordi Sverige mer enn Norge overholder sine forpliktelser overfor EU og Bernkonvensjonen, trenger ikke Norge å ivareta sine forpliktelser. Selv om den norske ulvebestanden er del av en større bestand, fritar det ikke Norge for ansvar. Norge er ikke i union med Sverige, og samarbeider ikke formelt med Sverige om ulveforvaltning. Bernkonvensjonen har vi underskrevet på selvstendig grunnlag, og på selvstendig grunnlag bør vi overholde den.
Osdalsflokken og Julussaflokken levde i revirer dels innenfor, dels utenfor ulvesonen, som ikke er beiteområder for sau og de utgjorde ingen trussel. I kjennelsen fremgår det at departementet vurderer skadeomfang og skadepotensial som begrenset og at det ikke er rettslig grunnlag for lisensfelling etter Naturmangfoldlovens § 18 første ledd, b, om uttak for å for å avverge skade på husdyr. Det er vanskelig å se hvorfor det skal være praksis å drepe ulv som ikke forårsaker skade. Med det blir ordet «forvaltning» en eufemisme for ulvedrap og utryddelse.
Siden ulvene ikke utgjør noen fare, påberoper departementet at de skal skytes av hensyn til «offentlige interesser av særlig betydning», hvilket retten støtter. Dermed kan i praksis alle ulver utenfor ulvesonene drepes. Samtidig påpekes det at det ikke foreligger rettspraksis som nærmere belyser forståelsen av bestemmelsen i § 18 første ledd, c i Naturmangfoldsloven, om de offentlige interesser. Man kan spørre seg hvordan retten kan konkludere med at disse to flokkene kan tas ut av slike hensyn, når de offentlige interesser som konkret anføres er hensyn til jegere og spredt bosetting. Selv om mange jegere har skreket høyt og lenge, og helst vil utrydde våre rovdyr, er det intet som tilsier at det er dem som representerer offentlige interesser i Norge. Hva med interessene til alle dem som ønsker å bevare våre kritisk truete rovdyr, og til kommende generasjoner i å ha en natur hvor disse dyrene finnes? Jegerne representerer ikke offentlige, men snevre interesser.
Samtidig med at retten ser bort fra en tidligere Høyesterettsavgjørelse fra 2016, hvor det tilknyttet ulovlig jakt fastslås at man skal ta hensyn til den norske delen av bestanden, (HR-2016-1857-A), vektlegges heller en svensk avgjørelse fra Högsta Förvaltningsdomstolen fra 2016, som argumenterer for at lisensjakt reduserer konfliktnivået rundt ulv. At konfliktnivået dempes mellom ulvetilhengere og ulvemotstandere gjennom lisensjakt, er tvilsomt. Hvordan tror retten og departementet at de deler av den norske befolkningen som ønsker en levedyktig ulvebestand reagerer, når massakrene pågår av ulveflokker som ikke tar sau, av hensyn til jegere og spredt bosetning?
Flere ulver er skadeskutt med de lidelser dette medfører, av jegere som åpenbart ikke har de nødvendige jaktferdigheter for å eksekvere dødsdommer. Måten jakten er utført på, må være brudd på Dyrevelferdsloven og Viltloven. I Viltlovens § 19 heter det at jakt skal utøves slik at viltet ikke utsettes for unødige lidelser. I Dyrevelferdslovens § 3 heter det at dyr har egenverdi. Dette synes ikke respektert. Det er intet humant ved å jage, skade og drepe fredelige dyr i sine habitater, dyrenes egenverdi er ikke respektert når de drepes som et konfliktdempende middel,
Den pågående jakten er et skrekkeksempel på hvorfor vi lever i Antropocen, menneskets tid. Den eksemplifiserer at vi som art setter oss over alle andre arter og bruker og utrydder dem som vi ønsker. Miljødirektoratets natursyn innebærer at når en art er tallrik nok, kan de som tilhører denne arten drepes fritt for menneskelig fornøyelse, som da jakt på sangfugler ble foreslått. I lys av dette forstår man at en art som demoniseres slik som ulven, har liten sjanse. Staten støtter demoniseringen når den igangsetter lisensjakt på en kritisk truet art, og viser det norske folk at våre rovdyr ikke har livets rett. Når ulvejakt dels forbys, dels oppmuntres, fremstår norsk rovdyrpolitikk som ambivalent og forvirrende, særlig for dem som ønsker rovdyrene til livs. Dette forklarer også hvorfor det i dommer som angår ulovlige rovdyrdrap i Norge, finnes jegere som også har deltatt på lisensjakt. Dagens «forvaltningspolitikk» skiller seg lite fra skuddpremiepolitikken.
I stedet for å tenke at naturen og dyrene er der for oss, og at vi, dersom vi ikke har bruk for dem bør utrydde dem, kunne man tenke seg en annen, respektfull holdning til dyr og natur. Staten kunne gå foran som eksempel i å beskytte naturen og dyrene som lever i den, fordi alle arter som hører naturlig hjemme i norsk natur har en viktig rolle, ved å bidra til at økosystemer fungerer. Men ikke bare derfor bør dyrene beskyttes, men fordi de er høytstående vesener med interesser i å leve sine liv uten å jages, skades og drepes av mennesker. Naturforvaltning kunne innebære at våre rovdyr faktisk vernes av norske myndigheter, i stedet for at de orkestrerer deres undergang. Forvaltning kunne utføres med omtanke og empati, i stedet for fiendskap. Man kunne slik bidra til å lære befolkningen at alle disse artene, enten vi liker dem eller ikke, har livets rett og er en del av verdens rikdom.