De ærliges uttrykk

En øvelse: Forsøk å skrive uten å tenke på hvordan du ønsker å fremstå.

For fire år siden kom jeg over en velsignelse av en roman, skrevet av franskmannen Henry Miller: «Sexus». Da den første danske oversettelsen kom ut i Norge på 1950-tallet, ble den beslaglagt av politiet. Boken var, ifølge professor i psykiatri Gabriel Langfeldt (mannen som et tiår tidligere hadde diagnostisert Hamsun med «varig svekkede sjelsevner») så «uappetittlig, vulgær og til dels sadistisk-pervers … at der ikke blir plass for noe skjønn» i forhold til litterær kvalitet. Vel vel, det får den ærværdige gamle knarken mene som han vil. Det er imidlertid ikke det bluferdige, erotiske innholdet som er mest interessant i denne sammenheng. Det er Millers refleksjoner rundt egen skriving som ble det avgjørende for meg.

I en passasje skriver han: «Hver dag dreper vi våre fineste innskytelser. Det er derfor vi føler dette stikket i hjertet hver gang vi leser noen linjer fra en mesterhånd og gjenkjenner dem som våre egne, som de spede skudd vi kvalte i fødselen - fordi vi manglet tro på våre egne evner. Alle mennesker er i stand til å frembringe dype sannheter når vi bare får ro til det og blir desperat ærlige med oss selv. Vi trekker alle på den samme kilde».

Felles for disse amerikanerne er at de får meg til å rødme. Det er nesten litt forbudt å le. De åpner deler av virkeligheten for meg, slår opp dører som jeg av gammel vane holder lukket. De forstyrrer meg; og amerikanerne mer enn noen andre. Dette er langt fra jåleri, de skriver alle rett som det er. De utviser en fullstendig mangel på litterær berøringsangst, og deler sine åpenhjertige og oppsiktsvekkende beskrivelser i romaner langt flere norske lesere burde stifte bekjentskap med.

For noen uker siden holdt jeg et foredrag om de jødisk-amerikanske forfatterne Bellow og Rooth for mine medstudenter på litteraturstudiet. Jeg snakket om humor i litteraturen, og i den forbindelse sa jeg også noen ord om Nietzsche. Etter foredraget fikk jeg det klassiske oppfølgingsspørsmålet fra en student på første rad: «Hvordan kan du stå inne for noe sånt som dette? Nietzsche var jo kvinnehater!»

Min medstudent syntes det var problematisk at jeg kunne bli underholdt av en mann som på sett og vis kritiserte meg i sine tekster. Hvordan kunne jeg i det hele tatt gapskratte av noen så ufine tanker? Det er her det blir nødvendig å spørre: Hva søker man i litteraturen?

Da Henry James skulle forklare hva som skulle til for å bli en god forfatter, sa han at en forfatter burde forsøke å bli en person som legger merke til alt: «one of the people on whom nothing is lost.» De aller beste forfatterne jobber intenst med å finne det rette språket for det de ser. De betrakter verden på helt forskjellige måter; det er naturlig at noen av dem blir bitre grinebitere.

At man ikke kan sette pris på Nietzsche på grunn av hans kvinnesyn, er det samme som å kaste Hamsun på bålet fordi han holdt med tyskerne, eller kalle Knausgård ræva fordi han var ufin i skildringene av sin kone. Til min medstudent svarte jeg: «Jeg gir vel fullstendig blaffen i meningene deres. Jeg tar meningene deres med en klype salt, jeg er da ikke fullstendig åndssvak.»

Det eneste som betyr noe i lesingen, er at jeg blir berørt, provosert eller underholdt. Stor skrivekunst tar deg med inn i en verden du blir truffet av, samme hvor fremmedartet den kan virke. Hva hjelper vel en sunn, fornuftig tanke om den er dårlig formulert? Og visa versa: En skribent med ufine tanker bør være fordømt presis. I litteraturen søker jeg intet annet enn dype sannheter, og ingenting underholder meg mer enn de ærliges uttrykk.

Nedenfor har jeg samlet noen sitater fra ulike bøker. Denne gangen er det altså de dønn ærlige forfatterne som blir presentert - og hvem vet, kanskje blir du inspirert til å frembringe noen dype sannheter om deg selv i høstmørket.

Fra Phillip Roths «Portnoys besværlige liv»: «Det eneste Sally ikke kunne var å suge meg. Å skyte på gakk-gakker kunne være bra nok, men suge kukken min greide hun ikke lell. Hun syntes det var leit at jeg skulle ta det så tungt, sa hun, men det var altså en av de ting hun ikke hadde lyst til å forsøke seg på. Men jeg måtte ikke på noen måte ta det personlig opp, sa hun, for det hadde ikke noe med meg å gjøre. Neivisst? Tullprat, jenta mi. For det som irriterte meg så over alle grenser, var nettopp følelsen av at jeg var utsatt for diskriminering.»

Fra Henry Millers «Krepsens Vendekrets»: «På sitt vis er Carl interessant, for han stiller ikke høyere her i livet enn å få seg et skrell hver eneste natt.» «Hun veide over 100 kg, denne konen til Boris. Selv var han bare en håndfull. Der har man situasjonen.»

Fra Friedrich Nietzsches «Ecce Homo»: «Det utkokte kjøttet, grønnsakene som blir fete og melaktige, bakevarer som mest av alt ligner brevpresser! om man i tillegg regner de gamles nesten krøtteraktige behov for å skylle maten ned, så forstår man hvor den tyske ånd stammer fra. Fra bedrøvede innvoller ... Den tyske ånd har fordøyelsesbesvær, den blir aldri ferdig med noe.»