Denne uken, onsdag 25. oktober, er det 100 år siden oktoberrevolusjonen i Russland. Den har preget hele vår moderne historie. De kommunistiske ideene spredte seg til mange land og forårsaket sterke spenninger mellom øst og vest.
I neste uke, tirsdag 31. oktober, er det 500 år siden Martin Luther hamret opp sine 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg. Det beinharde oppgjøret med avlatshandelen var startskuddet for en bevegelse som ble det store vendepunktet for Europa.
Stavanger Aftenblad drøftet for noen uker siden hvilket av disse to historiske veiskillene som har hatt størst betydning for samfunnet. Lederskribenten falt ned på en forsiktig konklusjon om at reformasjonen og Martin Luther har satt sine sterkeste spor.
Det er ikke noe stort poeng å bruke mye spalteplass på å sammenligne to så helt ulike begivenheter, men vi kan ha noe å lære av hva som ga grobunn for reformasjon og revolusjon. Vi kan også si noe om ettervirkningene.
Misbruk av makt er det mest slående fellestrekket. Den katolske kirke hadde lenge før Luthers opprør blitt besnæret av hvilke inntektsmuligheter som lå i å holde folket i et åndelig favntak. Avlatshandleren Johann Tetzel måtte være litt av en demagog og en kanskje også en benådet reklamemann når han reiste rundt med slagordet: «Når pengene i kista klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer».
Pavekirken var den gang ikke det minste interessert i at folk skulle tenke selv. Prestene holdt sine prekener på latin. Bibelen var ikke tilgjengelig på morsmålet, og de åndelige reglene bidro til å holde folk nede. Utøvelse av religiøs makt var ikke noe vakkert syn, og Den katolske kirke fikk virkelig svi for sin manglende følsomhet da Luther-bølgen slo innover Tyskland.
Tsarveldet i Russland var enda mer ufølsomt. Holdningen hos makthaverne var at folket skulle pryles og utnyttes. De var sjakkbrikker for makten. Rikdommen ble fordelt på noen få utvalgte familier. Den russisk-ortodokse kirke var en lydig medspiller.
Denne kirken fikk også svi for sin unnfallenhet da kommunistene kom til makten. Lenin og hans ledere glemte aldri hvordan de geistlige logret for tsar-makten.
Når det gjelder ettervirkningene, er det på sin plass med noen filosofiske betraktninger om hva vi assosierer med marxistisk revolusjon og luthersk reformasjon.
Frykten ble det våpen som Lenin og i særlig grad Stalin tok i bruk for å holde kontrollen over folket og deres tanker. De revolusjonære ble makthavere over et rike, og de måtte forsvare sine posisjoner. Sterke fiendebilder ble etablert, noe som forårsaket jernteppet. De kommunistiske lederne fryktet at de skulle miste makten. Metoden for å beholde makten var å skape en kolossal frykt.
Martin Luther ble aldri en verdslig makthaver. Han var en åndelig leder som satte fingeren på usunn religionsutøvelse. Når Martin Luther nå markeres i Norge, er det ordet nåde som er blitt overskriften for jubileet.
Uansett hva slags tanker man har om teologi, er det bare å fastslå at det er en stor avstand mellom ordene nåde og frykt. Den katolske kirke spilte på frykten for Gud. Luther gikk til felts mot dette ved å lansere prinsippet om «nåden alene».
Kommunistene hadde avskaffet Gud, men de spilte uhemmet på å skape frykt hos de ulydige. Denne strategien ledet til kollaps.
Kirkene har også hatt sitt å slite med, men uansett har Martin Luthers reformasjon vist seg å være mer slitesterk enn Lenins revolusjon. Hans viktigste samfunnsbidrag var at han oppfordret folk til å tenke selv. Han oversatte Bibelen til tysk, og fikk hjelp av boktrykkerkunsten til å spre sine ideer med full kraft.
