Flere har kritisert regjeringens foreslåtte klimalov, og hevder den er unødvendig. Men til tross for eksisterende klimapolitikk, har norske utslipp økt siden 1990. Om det ikke tas grep, risikerer Norge å bli akterutseilt i klima-omstillingen av land som Storbritannia, Danmark, Finland, Mexico og Sverige – som alle nå innfører eller allerede har innført sine klimalover.
Regjeringens foreslåtte klimalov skal selvsagt ikke erstatte annen politikk – den kommer i tillegg. Og i motsetning til for eksempel forurensningsloven eller CO2-skatten som søker å holde individer og bedrifter ansvarlige, skal klimaloven holde regjeringen ansvarlig. Sterkt inspirert av den britiske klimaloven og dens karbonbudsjett, vil den foreslåtte loven innebære bestemmelser for å nå bindende utslippsmål hvert femte år.
I regjeringens siste lovforslag fra mars, var imidlertid konkrete mål bevisst utelatt. Flere miljøorganisasjoner har kritisert dette og tatt til orde for en strengere lovtekst. Slik loven står nå, er den riktignok mer ambisiøs enn eksisterende lovverk – men den både kan og bør styrkes ytterligere.
En annen side ved klimaloven, er at den vil være mindre sårbar for skiftende politiske prioriteringer. Dette har vi sett i Storbritannia, der Brexit førte til at deler av politikken måtte utsettes eller settes til side. Utslippsmålene for perioden 2028–2032 ble derimot stående, fordi de som følge av den britiske klimaloven allerede var skrevet inn i lovverket. Dette viser tydelig at klimalover kan fungere etter hensikten: De kan være robuste skranker mot skiftende politiske vinder.
Det er på tide at klimapolitikken også holder styresmaktene ansvarlige. Derfor må Stortinget nå kjenne forventningen og kravet fra fem millioner nordmenn som ønsker at naturen skal ivaretas også for fremtidige generasjoner. Tiden har kommet da nordmenn er høylytte i hva de mener om klimaloven. Skjebnen avgjøres nå på fredag.