Tre ting Knut Hoem har misforstått

Innlegget er skrevet i samarbeid med Oda Korbi, masterstudent i norskdidaktikk ved Universitetet i Oslo

Debatten om norskfaget raser. Det var litteraturkritiker i NRK Knut Hoem som startet debatten før jul. Under NRKs folkemøte på Parkteateret i Oslo onsdag for to uker siden, hevdet han blant annet at man som leser kun trenger én lesestrategi: Å begynne på side 1. Siden vi vet at du alltid begynner øverst, Hoem, før du scroller nedover, kan vi komme med et såkalt frempek allerede her: Det finnes bedre måter å gjøre det på.

Hoem gikk til lærebøkene for å finne ut hvorfor hans egen sønn kjedet seg i norsktimene. Her benyttet han seg naturligvis av sin egen lesestrategi, og begynte øverst på side 1 i Gyldendals Kontekst Basisbok. Her fant han abstrakte begreper som «språkhandlinger» og «kontekst», og erklærte krise i norskfaget. Hadde han for eksempel skumlest innholdsfortegnelsen, eller gått over noen sider med BISON-blikk, ville han oppdaget at forordet langt ifra forteller hele sannheten om norskfaget. Vi mener grunnen til at denne debatten har tatt helt av, er at Hoem har misforstått tre helt sentrale ting. Hvis han fortsetter å lese kronologisk nedover, får han straks vite hva de tre er.

1) Ikke alle elever leser som en litteraturkritiker.

Hoem skisserer opp hvordan skjønnlitteratur, og særlig eldre litteratur, har en spesiell egenskap til å treffe dagens norske ungdommer. Han illustrerer det blant annet med vinterferiens idylliske tur med Bergensbanen. Her preget lyng, rev og livet på hytten fortellingen. Og Hoem siterte også Bjørnsons «Ingrids vise» på direkten for å få frem hvor treffende litteraturen er. Alle er enige i at vi må forfekte skjønnlitteraturen, men vi må også anerkjenne at i klasserommene sitter det elever med ulike forutsetninger, kulturelle og sosioøkonomiske bakgrunner. Bare på denne måten kan vi plukke ut tekster som har en god balanse mellom det kjente og ukjente. Alle elever vet ikke hvordan det er å bli lest for på senga, Hoem! Elever kommer inn i klasserommet med ulike forutsetninger, og de må bli møtt der de er. Læreren har i oppgave å skape et tolkningsfellesskap i klasserommet, men dette skjer ikke ved å ta for gitt at alle elever har rullet i lyngen på hytta. Sprit på halvliters brusflasker på bygdefest i kalde verksteder, Linje 4 Vestli og oppgang F er også Norge anno 2017. Tekster som tematiserer dette kan også vekke leseglede, empati og engasjement.

2) Det er plass til Mette Marits lille Marius.

I debatten argumenterte både forfatter Unni Lindell og Knut Hoem for at vi må bevare skjønnlitteraturen som nasjonale skatter, som om det ikke leses litteratur i klasserommet i dag. De er døve for norsklæreren, eleven, forskeren og kunnskapsministeren som forteller at klassikerne stadig er med i undervisningen. Når det gjelder oss selv som kommende lærere, kan vi garantere at de også blir bevart. På lektorprogrammet møter vi hundrevis av sider med både eldre og nyere skjønnlitteratur. Vi har et bredt skjønnlitterært register, og vi omfavner hele spekteret. Det er ingen fare for at den eldre, klassiske litteraturen skal utebli fra undervisningen. Men den kan ikke være den eneste litteraturen vi tilbyr elevene. Når Knut Hoem prøver å gjøre et poeng ut av at et flertall av lærerstudenter på NTNU visstnok forbinder «Lille Marius» med Marius Høiby, istedenfor Alexander Kiellands karakter i «Gift», viser det bare hvor konservativ han er. Marius Høiby er da også en del av fortellingen om det norske som sier mye om vår samtid? Han kan godt få plass i den etterspurte kulturelle referanserammen. I hvert fall i våre fremtidige klasserom.

3) En litteraturkritiker vet ikke alt om hva som er god undervisningspraksis.

Lyttekompetanse står sentralt i norskfaget. Kanskje du skulle ha en liten runde med dette, Hoem? For eksempel når førsteamanuensis Marte Blikstad-Balas forklarer at: «Vi driver ikke med lesestrategier (som er en læringsstrategi) for strategienes sin skyld». Strategiene skal fungere som nøkler for å åpne tekstene, og gjøre dem mer tilgjengelige. Dette helt sentrale poenget klarer ikke Hoem å forholde seg til. Kommentator i Dagbladet, Inger Merete Hobbelstad, uttrykte også sin skepsis til de «livløse» begrepene, og slo fast at det var eleven som måtte bære konsekvensene av dette. Det er ingen lærere som vil ha livløs undervisning som dreper tekstene. Så til de som bekymrer seg på kommende generasjoners vegne, som Hoem, Lindell, Hobbelstad og til dels Morgenbladets Anders Firing Lunde: Dere trenger ikke være bekymret. Nettopp fordi vi kommende norsklærere er så engasjert i å formidle en felles referanseramme, vil vi gjøre det på verdige måter som elevene kan kjenne seg igjen i.