Kina avfeier dommen som «ugyldig» og «verdiløs», mens Filippinene og andre land krever at den må respekteres og danne basis for en fredelig løsning. Domstolen fastslo at land som utvikler kunstige øyer, ikke har noe automatisk eierskap til verken øyene eller farvannene de ligger i. Men det affiserer ikke Kina, som bruker sin overveldende militære styrke til å etablere seg uten å spørre, enn si varsle, nabolandene.
Kinesiske medier har de siste ukene gjort sitt ytterste for å latterliggjøre domstolen. Visst er Kina enig i at «internasjonal rett» skal gjelde, men, vel å merke, bare så sant den samsvarer med regimets egen rettsoppfatning. Har Kina en annen tolkning, nytter det ikke med all verdens domstoler. Det er, for å si det mildt, et dårlig utgangspunkt for å vinne venner og internasjonal anerkjennelse.
Mens det kinesiske propagandamaskineriet går for fullt, fortsetter Asias største militærmakt å ruste opp flere av de små øyene som striden står om. Ferske amerikanske satellittbilder viser at Kina bygger nye militære installasjoner i raskt tempo. Flere av øyene var for inntil to år siden ikke annet enn atoller og rev. Ifølge amerikanske vurderinger vil installasjonene på en av øygruppene gjøre det mulig å utplassere åtti nye fly. Eksperter omtaler utvidelsen som «en formidabel økning av Kinas militære kapasitet».
I forrige uke skjøt Kina opp sin egen satellitt for å overvåke Øst- og Sør-Kinahavet. Den offisielle avisen China Daily skriver at den vil kunne avsløre «den minste provokasjon mot Kinas maritime interesser». Som å identifisere filippinske fiskebåter på vei til Scarborough Shoal. Det fiskerike farvannet ligger mindre enn to hundre kilometer fra den filippinske kysten – og mer enn fem hundre kilometer fra den kinesiske. Kina mener likevel å ha «en uomtvistelig historisk rett» til det.
Filippinene, som fikk medhold på de fleste punkter av Haag-domstolen, har vist en beundringsverdig disiplin siden dommen falt. I stedet for å blåse i kampluren har den nye presidenten, Rodrigo Duterte, sagt seg villig til å forhandle med Kina. En av hans forgjengere, Fidel Ramos, har påtatt seg rollen som budbringer og sier han er «optimistisk».
I virkeligheten har han lite å se fram til, for Kina har gang på gang fastslått at Scarborough Shoal er kinesisk. Et kinesisk tilbud om å gi filippinske fiskere begrenset adgang til området, er neppe nok for Duterte, som har varslet at han selv vil dra til Scarborough Shoal – «på jetski om nødvendig».
Også Vietnam føler seg overkjørt av Kina, og naboskapet er alt annet enn godt. I 1979 utkjempet de en kortvarig grensekrig som krevde flere titusener liv. Senere forsøkte de å dekke over motsetningene med velkjente sosialistiske fraser. Nå får de stadig større problemer med å skjule at de er på kant med hverandre. I likhet med Kina har Vietnam de siste månedene drevet en febrilsk opprustning på øyer i Sør-Kinahavet som de anser som sine. Blant de nye installasjonene er utskytningsramper for raketter som kan ramme motparten.
Vietnam kan vise seg å bli en plagsom motstander for Kina til havs. Etter å ha beseiret USA og kjempet «uavgjort» mot Kina i 1979, har vietnameserne fått den selvtillit som skal til for å temme den kinesiske «dragen». Den vietnamesiske krigsmaskinen er blitt kraftig modernisert i de senere år, og selv om den aldri vil kunne måle seg med Kinas, er den en faktor som lederne i Beijing vil måtte regne med.
Lenger nord, i Østkinahavet, fortsetter Kina og Japan å føle hverandre på tennene. Begge gjør krav på de ubebodde Senkaku-øyene (Diaoyu på kinesisk), som ligger midt i verdens travleste skipsled. Øyene kontrolleres av Japan, men Kina ypper seg til stadighet ved å sende sin marine så nær øygruppen som mulig. Forleden dukket rundt 230 kinesiske fiskefartøyer opp i samme farvann. For to uker siden utga den japanske regjeringen sin årlige hvitbok om forsvaret, og igjen understreket den alvoret i situasjonen. Japan anser Kina som en potensiell fiende, og stadige meningsmålinger viser at en stort flertall av japanerne har et negativt syn på Kina.
Japans «fredsgrunnlov» fra 1947 setter grenser for hva landet kan foreta seg i krig, men japanerne har en mektig alliert i USA. Det samme har Filippinene. Lederne i Beijing er imidlertid klar over at verdens eneste supermakt nødig vil engasjere seg i en militær konflikt med Kina. For mye står på spill. USA har dessuten ingen territoriale krav i regionen. Derfor nøyer amerikanerne seg med å oppfordre partene til å vise måtehold og avstå fra «ensidige handlinger». Utenriksminister John Kerry har i lang tid drevet et hektisk skytteldiplomati i det østlige Asia, og snart legger han ut på en ny rundreise. Men Kerry har ikke mange månedene igjen som minister, og fint lite tyder på at han vil oppnå noe.
Faktum er at USA står overfor et voksende problem i Asia, og dette problemet er Kina. Hillary Clinton har varslet kraftigere lut overfor de kineserne lederne hvis hun blir valgt til president. Slikt er det lett å si i en valgkamp, men vanskeligere å omsette i praksis. Ikke minst i en sak som denne.