Debatt

Post-NPM – etterfølgeren

Det er ikke bare bedrifter og næringslivet som gjennomgår endringer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Over hele landet tar nå lokalpolitikerne tilbake velferdstilbud fra private kommersielle selskap. Det er bare fire–fem kommuner igjen med sykehjem som drives av slike selskap. Hvorfor skjer dette? Hvilken oppskrift følges?

Det er ikke bare bedrifter og næringslivet som over tid gjennomgår organisatoriske endringer. Det offentlige har også de senere årene opplevd store vedvarende endringer som følger en oppskrift vi kjenner som New Public Management (NPM). Ut fra sitt nyliberale idégrunnlag forkynner NPM hva som er fornuftig offentlig styring og forvaltning. Konkurranseutsetting, målstyring og organisatorisk fristilling til armlengdes foretak av virksomhet er stikkord for hva som har skjedd. De senere år har post-NPM-oppskrifter dukket opp internasjonalt som medfører reformer som er interessante som styringsalternativer til markedet. Disse reformene er rettet mot konkurranseutsetting, fragmentering og det demokratiske underskuddet NPM har skapt og for offentlig egenproduksjon av tjenester. Men først en utdyping av etablerte NPM, som politikerne tror de vet hva er, men som avslører inkompetanse stadig vekk.

Offentlig virksomhet i de fleste land, inkludert Norge, preges til enhver tid av mangfoldige pågående reformprosesser, styrt av oppskrifter og regjeringers valg blant disse. Selv om begrepet reform kan indikere at det er tale om hendelsesforløp som er avgrenset i tid, slik at reformperioden på et tidspunkt avsluttes og avløses av tradisjonell styring, vil dette aldri være tilfelle for offentlig sektor. Kompleksiteten i offentlig sektors oppbygging, det store mangfoldet av virksomheter og funksjoner, gjør at reformene får preg av å være i en kontinuerlig endringsprosess av offentlig virksomhet.

Begrepet «NPM» er definert som målrettede endringer av offentlig virksomhet og velferdsorganisasjoner med det formål å få dem til å «fungere bedre» ved konkurranseutsetting, som betyr oppsplitting og fristilling av offentlig virksomhet, videre avvikling av egenprodusert tjenester, og til sist målstyring, som betyr omfattende rapportering fra ansatte og et voksende byråkrati. Et politisk ønske om å styrke eller forbedre innsatsen innenfor et spesifikt virksomhetsområde vil ofte eller alltid innebære tiltak som har å gjøre med organisering og prosedyrer innenfor den aktuelle sektoren. Samtidig viser det seg ofte at endringsprosessene har politiske implikasjoner. Begrepet «NPM-politikk» er treffende i så måte, siden det impliserer at reform og organisering av offentlig sektor må betraktes som en gren av politikken og ikke som et rendyrket teknisk anliggende slik vår blåblå regjering gjør.

Disse kjensgjerningene er spesielt relevante innenfor offentlig styring og forvaltning, fordi det ofte har blitt hevdet at mange av NPM-reformene har hatt en politisk slagside med brede internasjonale forgreininger. I Norge har begrepet «høyredreining» ikke bare blitt brukt som en benevnelse på en ideologisk forskyvning av politiske partiers ståsted mot NPM, men også med referanse til tiltak som privatisering og markedsløsninger. Disse og andre tiltak tilskrives da en spesifisert ideologisk nyliberalisme, noe som innebærer tro på upolitisk «forbedring» av offentlige virksomheters ytelse og effektivitet ved NPM-reform. Den internasjonale litteraturen om reformer i offentlig virksomhet de seneste tiårene inneholder mange bidrag som bekrefter dette. NPMs ideologiske slagside aksepteres, og om man aksepterer at NPM faktisk er en identifiserbar «reformpakke» med mange felles elementer som er spredt over landegrensene, er NPM uttrykk for en administrativ styringsoppskrift og en politisk høyredreid ideologi.

I motsetning til NPM har det dukket opp en reformpolitikk som motsetter seg NPMs doktriner, omtalt som post-NPM, som markerer at det er en etterfølger og et brudd med disse doktrinene. Post-NPM er inspirert av nykeynesianske oppskrifter med vektlegging av statlige intervensjoner, og anbefaler en oppskrift basert på et blandingssystem, en modernisering, med både statlig styring og markedsstyring. For vesteuropeiske land innebærer det et blandingsmønster med mer offentlig egenproduserte tjenester, konkurranseutsetting av noen tjenester men mindre bruk av anbud, mer helhetlig organisering og styring, strengere sentralisert kontroll, mer statlig eierskap og makt tilbake til representative folkevalgte organ.

Til tross for vår norske blåblå regjerings fortsatte iver på å fremme NPM-reformer og fragmentering slik som i aktuelle jernbanesektoren og NSB, så skjer det ting i post-NPM-retning på andre forvaltningsnivåer. For eksempel i kommunene som vi har sett. Egenproduksjon av tjenester forsterker det lokale folkestyrets kontroll og prioriteringer. Men det er også en annen grunn som dreier seg om kostnader.

Rapporten «Public procurement in Europe – Cost and effectiveness» er utarbeidet av PwC, Ecorys og London Economics på oppdrag fra EU-kommisjonen i mars 2011. Rapporten viser at anbudskostnadene ved mindre kontrakter og innkjøp, slik som i Kommune-Norge, ligger på ca. 20–30 prosent av kontraktens verdi og skaper unødvendig byråkrati. Det ble regnet på dette av den forrige rødgrønne regjering før dens avgang i 2013, og daværende kommunalminister uttalte at «anbudsrunder skaper kostnader og unødvendig byråkrati i Norge for ca. 16 milliarder i året». – Post-NPM vil etter hvert gjøre sitt inntog i Norge på bredt grunnlag, men knapt med vår nåværende regjering.