Annonse
– Verden har trukket en rød linje ved bruk av kjemiske våpen. Hvorfor skjer ikke det samme ved den systematiske bruken av voldtekt som et våpen i krig? spør dr. Denis Mukwege, som nylig var i Norge for å snakke om behovet for at verdenssamfunnet tar problemet på alvor.

– Fører krig på kvinners kropp

Voldtekt i krig og konflikt er et masseødeleggelsesvåpen, sier den anerkjente kongolesiske legen Denis Mukwege.

Annonse
Verden

 

– Verden snakker om en rød linje ved bruk av kjemiske våpen. Hvorfor reageres det ikke på samme måte ved den systematiske bruken av voldtekt som et våpen i krig? For vi snakker om et masseødeleggelsesvåpen, sier Denis Mukwege.

Den anerkjente gynekologen i Den demokratiske republikken Kongo blir hvert år nevnt som kandidat til Nobels fredspris, og har vunnet Sakharov-prisen.

Med fare for sitt eget liv har han i snart 20 år hjulpet overlevende etter et av de mest ødeleggende våpnene i krig og konflikt: Voldtekt og overgrep.

Skutt i underlivet

Året var 1999. Denis Mukwege møtte sitt første voldtektsoffer da hun kom til sykehuset han hadde startet i Bukavu øst i landet.

– Kjønnsorganene hennes var totalt ødelagt. De hadde skutt henne i underlivet, forteller Mukwege.

Det var slik det begynte. Mukwege hadde startet en barselklinikk, og trodde det var svangerskap og fødsler han først og fremst skulle drive med.

Men det tok ikke slutt: kvinner kom og fortalte om de grusomste overgrep. Noen kom i store grupper, og de fortalte alle om det samme: voldtekt og tortur.

Nær to tiår senere har Denis Mukwege behandlet og hjulpet 50.000 overlevende etter voldtekt.

Les også: Får pris for å hjelpe kvinner

Våpen

Men verden har ikke reagert sterkt nok mot voldtekt som våpen, selv om det blir systematisk brukt i krig- og konfliktsoner over hele verden.

Ekstremt få gjerningsmenn og ansvarlige er blitt etterforsket, tiltalt og straffet for seksuell kjønnsbasert vold i krig og konflikt.

– Det er et billig og meget effektivt våpen, og konsekvensene for samfunnet er som et masseødeleggelsesvåpen, sier Mukwege.

– Det føres en krig på kvinners kropper. Når kvinner blir voldtatt foran øynene på mannen, barna eller andre i lokalsamfunnet, er det en ydmykelse som ødelegger identiteten til et menneske. Kvinnene forteller at de ikke lenger føler at de eksisterer som menneske, at de mister sin verdi. Men det ødelegger mer enn det; også lokalsamfunnet, samhørigheten mellom menneskene der, sier Mukwege.

Måtte flykte

Dagsavisen møter Denis Mukwege i Oslo, der han har deltatt på konferansen «Krigens store stillhet» i regi av Kirkens Nødhjelp på Nobels Fredssenter.

Gjennom arbeidet for kvinner har Mukwege fått en sterk posisjon i det internasjonale samfunnet på området.

Men arbeidet har kostet. I 2012 angrep fem væpnede menn boligen hans mens Mukwege var borte. Døtrene ble holdt som gisler. Da Mukwege kom hjem utenfor huset, rettet mennene våpnene mot ham. En av vaktene forsøkte å beskytte ham, men ble selv skutt og drept. De væpnede mennene dro.

– Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, har Mukwege selv senere fortalt.

Etter dette flyktet Mukwege og familien til Europa. Men på Panzi-sykehuset var han dypt savnet. En gruppe pasienter klarte å samle penger til billetten hans tilbake, ved å selge løk og ananas. Denis Mukwege ble overbevist om å vende tilbake.

Les også: – Endelig begynner vi å få rettferdighet

Politi og hær

Storkrigen i DR Kongo, som involverte en rekke afrikanske land, varte fra 1998 til 2003. Men væpnede kamper har fortsatt i årene etterpå øst i landet. Det har også voldtekter som et systematisk våpen. Det utføres både av militsgrupper og regjeringsstyrker. For å ydmyke offeret, vise makt og spre frykt – og ikke minst for å skade fiendene ved å angripe deres kjære.

– I begynnelsen var det militsgrupper som sto for minst 95 prosent av voldtektene. I dag står politi og soldater fra hæren for minst en firedel av dem. Tenk hva det gjør med et samfunn når nettopp personer som skal beskytte folk er de som voldtar, sier Mukwege.

Som en del av fredsprosessen ble militsmedlemmer integrert i regjeringshæren. Mukwege mener dette var et feiltrinn.

– Vi har soldater som ble integrert i hæren fra militsgrupper uten noen form for undersøkelse av hvem de er. Det er å integrere vold i hæren. Vi har også tidligere barnesoldater som er blitt hjernevasket til å voldta og drepe. Når de kommer tilbake i samfunnet igjen uten behandling, skjer disse grusomme tingene, sier Mukwege, som mener man ville ha fred for enhver pris i landet.

– I DR Kongo ofret man rettferdighet på fredens alter. Fredsavtalen ble undertegnet, men befolkningen lider fortsatt. Det ble fred på papiret, men i praksis er det verken fred eller rettferdighet, sier Denis Mukwege.

Straffes ikke

Enkelte krigsherrer er stilt til ansvar. Jean-Pierre Bemba, tidligere visepresident i DR Kongo, ble i fjor av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått i Den sentralafrikanske republikk, men ikke i DR Kongo. Bemba var den første ICC dømte for å ha brukt voldtekt som våpen i krig.

Det pågår nå dessuten en sak mot den tidligere krigsherren Bosco Ntaganda, som er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i ICC.

Generelt går likevel de fleste fri.

– Det store problemet i kampen mot seksuell vold i krig er straffrihet, sier Denis Mukwege.

Han mener to ting må til:

* Mer etterforskning av personer og grupper som mistenkes for å ha brukt voldtekt som våpen.

* Hard bruk av sanksjoner overfor personer som er ansvarlig for dette.

Mange av dem som har hatt sentrale roller i dette har senere fått høytstående posisjoner i politikk og samfunnsliv.

– Når en gruppe eller hær bruker dette våpenet, burde de bli ekskludert fra internasjonale prosesser og møter, og dessuten møte internasjonale økonomiske sanksjoner som frysing av konti og reiseforbud, sier Mukwege.

– Det ville gitt et sterkt signal om man faktisk etterforsker og straffer. Med det ville vi sagt at vi ikke aksepterer en regjering eller personer som bruker en kvinnes kropp som en krigssone. Vi må bruke alle strategiske midler for å stanse dette. Verden har virkemidlene, men vi mangler politisk vilje, sier han.

Les også: Kongos merkede menn

Sterke

Ved Panzi-sykehuset gis fire typer hjelp: medisinsk, psykologisk, sosioøkonomisk og juridisk. Det er også et lite antall menn som får behandling, men mange av mennene tar livet sitt, forteller Mukwege. De føler ikke at de har noen verdi eller noe å leve for.

– Men blant kvinnene ser vi at mange av dem som har fått hjelp blir aktivister – de begynner å kjempe for kvinners og barns rettigheter. Kvinnene lever ikke bare for seg selv, men for barna, så de finner mot til å fortsette og kjempe. De er virkelig sterke. Så kvinnene i Kongo er hva som gir meg håp.

Annonse